Sir Alex Ferguson

Sir Alexander Chapman Ferguson sjokkerte store deler av verden i går når han annonserte at han går av som trener for Manchester United når sesongen er over.

Britisk fotball’s i særklasse mest suksessfulle manager gjennom alle tider har to kamper igjen av karrièren sin. Søndagens kamp mot Swansea blir den siste kampen på Old Trafford for Sir Alex.

Det er flere som vil argumentere mot min påstand om at Ferguson er den største gjennom alle tider. Men: Mange har vært i stand til å bygge et lag som er i stand til å vinne en liga. Noen få er i stand til å bygge et lag som kan ville mer enn et liga gull. Enda færre klarer å bygge flere lag over 20 år som vinner flere ligagull. Men hvem har klart å gjøre det konsistent over flere tiår? I to land? Hvem andre har klart å ta en skotsk bakgårdsklubb helt   til toppen av Europeisk fotball?

Manchester United er den mest populære fotballklubben i England, og en av de aller mest populære i verden. Det er ikke bare Sir Alex som er grunnen til dette, men jeg føler allikevel det passer å stjele og omskrive et av Churchill’s mest kjente sitater:

Never before in the field of sport, has so much been owed by so many to one man.

Til slutt noen ord om den etterfølgeren: 

Mest sannsynlig blir det Evertons David Moyes som tar over. Og jeg er fornøyd. Han har oppnådd mye med lite. Han blir kritisert for aldri å ha vunnet noe. Men det finnes ingen i verdensfotballen akkurat nå med Sir Alex’ CV. Og Everton har ikke ressursene til å konkurrere med de store i England. Han har derimot tatt Everton lengre enn man har kunnet forvente. Og han har hatt en fantastisk mentor i sin forgjenger i Manchester United.

Dessuten arver han en spillerstall som er velbalansert, og som går utenpå alt han har jobbet med før. Selv om man forventer at endel store stjerner forsvinner – minimum Nani, Anderson og kanskje Rooney. Det forventes også at han får med seg Giggs og Scholes i trenerteamet. Kanskje også Phil Neville. 

Jeg tror fremtiden fremdeles er rød, men svarte sokker og hvit shorts. Og grønn keeperdrakt.

Manchester United #20

20

Baronesse Thatcher, Hitler, Stalin og Djevelen

Storbritannia mistet for få dager siden en av sine viktigste og mest innflytelsesrike statsministere gjennom alle tider. En av etterkrigstidens mest innflytelsesrike politikere i hele Europa gikk bort.

De to setningene burde ikke være spesielt kontroversielle. Dersom du skulle finne på å si at  den beste britiske statsministeren siden andre verdenskrig har forlatt oss, eller at den største britiske statsministeren i fredstid har avgått med døden, så er det god sjanse at du som leser får høyt blodtrykk.

Som en politiker som klarte å gjennomføre mange av sine mål, og som politiker hjemmehørende til høyre for sentrum, var hun upopulær allerede tidlig i sin regjeringstid. Mye av dette handler om hva som er politisk korrekt. London loves business har skrevet en artikkel som viser hvordan noen av mytene som har vokst rundt henne bare er tull.

Foreign Policy har en laget av sine vanlige, gode “Think Again” artikler om Thatcher, som ser på flere siden av henne og politikken hennes. Du må logge inn for å lese den, men det er gratis.

Det er selvfølgelig haugevis av eksempler på hvordan forskjellige venstrevridde mennesker har reagert på nyheten om at Jern-Maggies bortgang. Det virker som om enkelte har glemt at hun faktisk ble valgt tre ganger, og Lady Thatcher ikke akkurat var en diktator. Alle hennes politiske valg ble godkjent av Parlamentet.

Morrissey og andre rockemusikere fra 80-tallet trenger ikke å like det. Du trenger ikke å like det. Les de to artiklene jeg har lenket til, og husk va Oasis sang:

Please don’t put your life in the hands, of a rock’n'roll band, who’s gonna throw it all away.

Det virker som om Thatcher var et offer for mye av det jeg skrev om i den forrige posten: Når noen folk bare tror det de tror sterkt nok, så gjelder ikke demokratiske regler lengre.

The Boat Race som demokratisk problem

I går var det, for 159. gang tid for det årlige kappløpet på Themsen mellom Oxford og Cambridge. Dette er en britisk institusjon på nivå med Holmenkollsøndagen eller 17. mai. Det er ikke uvanlig med et par hundre tusen tilskuere langs elven når løpet pågår. De aller fleste storkoser seg.

Oxbridge, det sammensatte navnet for de to eldste britiske universitetene, har sammen levert stort sett samtlige britiske statsministere. Siden krigen har det kun vært 4 statsministere som ikke har fått sin utdannelse med en av de to (Oxford) – Gordon Brown, John Major, James Callaghan og Winston Churchill er unntakene.

I 2013 utgaven av løpet fikk vi se to båter med 9 personer om bord som alle er, på overflaten, blant de som var heldige når talent ble utdelt. Det var flere deltakere i går som også var med i OL i 2012 i London. Noen av dem kom også hjem med medaljer rundt halsen. Roerne som deltar i løpet er altså ikke bare atleter på høyt nivå, det er også personer med mer hestekrefter mellom ørene enn gjennomsnittet i befolkningen. Det kryr av master- og doktorgradsstudenter i båtene.

Noen av oss mange som ikke kom inn på noen av disse to universitetene er allikevel i stand til å sette pris på tradisjonen og prestasjonene. Så har du folk som Trenton Oldfield, som mener dette er et passende sted å vise sin misnøye med demokratiet. I fjor svømte han ut og ødela løpet. For 250.000 tilskuere og 18 topptrente idrettsutøvere.

I år har han prøvd å forklare hvorfor i The Spectator. Nederst på den siden jeg linket til, blir herr Oldfield stilt til veggen i en debatt der han prøver å forklare bakgrunnen for sine handlinger. Han bruker en ganske vanlig debatt taktikk når man merker man taper, han flytter mål og bruker nye argumenter og forklaringer hver gang han blir argumentert i senk.

Fra mitt ståsted skal jeg prøver å oppsummere hva han prøver å si:

1. Han er ikke enig i den politikken dagens britiske regjering fører.
2. Han har problemer med å tro at folk ikke mener det samme som ham selv, så da må alle de som stemte på de to partiene i dagens britiske regjering ha blitt lurt
3. Siden folket i Storbritannia ble lurt, og demokratiet ikke virker, så må han ta jobben i sine egne hender og bryte lover for å redde samfunnet.
4. Folk som bor rundt ham i Øst-London er “fattige”

Han er altså så arrogant at han tror han vet bedre enn alle de som ikke er enige med ham. Og hovedproblemet, slik han ser det, er at de som styrer har gått på fine skoler. De er en del av eliten.

En av de fire britiske statsministerne i listen min over, han som ofte blir ranket som den beste, Winston Churchill, sa det slik: Demokratiet er den absolutt verste styreformen. Bortsett fra alle de andre som er prøvd.

Demokratiet er det vi har, og vi har måter å uttrykke oss når vi er missfornøyde med de som styrer – vi har aviser, blogger, twitter – og vi har politiske partier. Vi kan melde oss inn i et av de som finnes, eller vi kan starte nye.

Skal demokratiet fungere er det viktig at vi følger spillereglene, hver gang noen bruker “sivil ulydighet” – det fine navnet på hærverk mot fellesskapet, så fjerner vi en bit av grunnmuren. Når en mann bestemmer seg for å ødelegge dagen for 250018 personer en dag i London, så ødelegger han også litt av det demokratiet han tror han beskytter.

Oh: Og jeg sier “fattige” fordi det å være fattig i den vestlige verden i dag, enten det er Stavanger eller London, som regel betyr at du ikke har råd til den nyeste mobiltelefonen eller bilen, ikke at du lurer på hvor du skal få penger til ditt neste måltid.

Norsk økonomi, på vei mot stupet?

Enkelte, og spesielt mange bloggere med interesse for økonomi, ser ut til å tro at norsk økonomi kommer til å endre i toalettet. Det er bare et spørsmål om når.

The Spectator i England har samlet endel data i forbindelse med at det britiske statsbudsjettet nylig ble lagt frem. Disse dataene har de presentert i grafer. Jeg har stjålet en av disse grafene, slik at også dere kan se hvor mye bedre ting står til i norsk økonomi, enn i de landene vi liker å sammenligne oss med. 

Hva forteller denne grafen oss? Jo – to land på listen, Sverige og Norge, har overskudd på statsbudsjettet. Storbritannia har det, kun ut fra denne grafen, dårligere enn land som Italia, Hellas og Spania. Selvfølgelig er det ikke så enkelt – den britiske økonomien er større enn den de andre, så de har råd til å låne mer penger enn de andre.

Grafen forteller oss at vi antakeligvis kommer til å klare oss relativt bra hvis økonomien skulle krasje.

Denne grafen forteller oss også at i Norge sparer vi penger. Når det eventuelt blir dårlige tider, har vi litt på bok. Dette er halvparten av den utskjelte Keynes-økonomien. I gode tider skal man holde tilbake, og i gode tider skal man låne for å bruke.

Problemet til land som Hellas og Spania, er at de har levd på lånte penger i gode tider, og har ikke råd til å låne enda mer når det går dårlig.

Verdien av penger

Dr. Scott Sumner, økonom ved Bentley University i USA, er en av de mest leste bloggerne om økonomi i verden. Han får også stadig mer innflytelse på hva som skjer i verden rundt oss, fordi hans ideer om “Market Monetarism” ser ut til å stemme ganske godt med verden rundt oss.

Et av mine favorittblader, Foreign Policy, plasserte ham på 15. plass over verdens mest innflytelsesrike tenkere i 2012. Det er ganske imponerende, som de sier selv, han er en blogger fra et relativt lite universitet som ikke har publisert en berømt bok.

På The Money Illusion ser det ut som om han har tenkt å gå gjennom det han ser som mest grunnleggende på nytt. Jeg kommer til å følge nøye med.

Jeg vet allerede nå at det nok er noen av mine faste lesere som allerede har bestemt seg for hva de synes om Dr. Sumner, selv om de ikke har lest ham, og spesielt ikke hans avsnitt om at det er absurd å måle verdien på penger i forhold til et “sjeldent, men tungt gult metall”

Jo mer jeg leser om NGDP targeting, jo større fan blir jeg.

Når det lyner fra skyen

Jeg har vært interessert i datamaskiner og det som følger med siden jeg før jeg fikk en Commodore 64 til jul på 80-tallet. På disse snart 30 årene har jeg sett mange trender komme og gå.

En av de siste er Cloud computing. I stedet for å ha ting – både programmer og data – liggende på pcen din, skal alt være tilgjengelig uansett hvilken dings du sitter med, enten det er en bærbar PC, TVen din, en tablet eller mobilen.

Denne uken slo nyheten ned som et lyn at Google har bestemt seg for å kutte ut Google Reader.

Dersom du ønsker å følge med på nyheter fra flere kilder på en gang, er RSS en genial måte å samle informasjonen. Og den mest geniale måten å lese alt man abonnerer på uavhengig av dings, har vært Google Reader. Mangelen på en offisiell app til Windows Phone, er en av de viktigste grunnene at jeg droppet Nokia og gikk tilbake til en Android telefon.

Men denne uken fikk vi altså en god illustrasjon på ulempene med å lagre all informasjonen du bryr deg om i skyen – når de som har bygd den delen av skyen du bryr deg om bestemmer seg for å kutte ut, så sitter du der.

Skulle Microsoft en dag bestemme seg for å kutte ut Office, så vil du uansett alltid ha den gamle cden med Office 2000 liggende i skuffen. Når Google kutter Readeren sin, så kutter de den.

Det finnes heldigvis flere som er interesserte i å plukke opp de hundretusenvis av brukerne Google dropper.

Jeg har allerede gått over til Feedly, og jeg er stort sett fornøyd.Jeg har installert Feedly på alle dingesene mine, og det er en leser for web. Dersom du har andre løsninger du foretrekker, setter jeg pris på tips!

Beslutningen om å kutte ut Reader har ført til kraftige reaksjoner fra flere, og dersom du er en av den tause majoriteten, kan du for eksempel fortelle Google hva du mener på bloggen deres, eller du kan signere denne oppfordringen på Change.org.