Medier og troverdighet

Veldig mange stiller spørsmål ved om vi kan stole på det vi blir fortalt hver dag av aviser, radio og tv. Ofte blir eierskap og finansiering brukt som argumenter den ene eller andre veien for hvorfor en gitt nyhetsformidler ikke kan stoles på. I Norge er det mest kjente eksempelet kanskje Carl I. Hagens karakteristikk av NRK som ARK. NRK finansieres i hovedsak av TV-lisensen de fleste i Norge (mer eller mindre) motvillig betaler. NRK styres av kulturdepartementet og ledes av en kringkastingssjef. Veldig mange av regjeringene vi har hatt i NRKs levetid har vært styrt av Arbeiderpartiet. Veldig mange av kringkastingssjefene har hatt bakgrunn fra samme parti.

På TV siden har NRK i realiteten egentlig kun en norsk konkurrent, TV-2. Som eies av A-pressen og danske Egmont. Hvem eier A-pressen, spør du? Jo. LO. LO og Arbeiderpartiet er på mange måter to sider av samme sak.

Betyr dette noe for nyhetsdekningen? Jeg tror NRKs profil har vært påvirket av Arbeiderpartiet, men siden det partiet har vært det klart største paritet i Norge, og det har nok hatt litt å bety for de mest marginale synspunktene i samfunnsdebatten – som FrP Lenge representerte en del av. Er det en tendensiøs journalistikk i NRK? Man kan tenke seg at NRK kan vise (kan ha vist?) Farenheit 911, men ikke svarfilmen Farenhype 911.

Det er på en måte lettere med aviser enn med tv kanaler, fordi en tv-kanal som utskjelte Fox News i USA, har glidende grenser mellom det som er kommentarer (meninger) og det som er nyhetsjournalistikk (faktabasert) – seksjonene er som regel veldig klart merket.

Men har den politiske overbevisningen til en journalist eller et massemedium nødvendigvis noe å si for nyhetsformidlingen?

Engelske aviser er alle åpne om sin politiske overbevisning. The Daily Telegraph og The Times hører hjemme til høyre for sentrum blandt de seriøse avisene, mens the Guardian legger seg til venstre. The Independent regnes for å være sentrum-venstre. Når det er valg, er disse avisene åpne om hvilket parti de ønsker skal vinne, og hvem de anbefaler folk å stemme på. (Nettmagasinet slate.com listet før siste valg i USA hva alle skribentene hadde tenkt å stemme, som også er en fin måte å gjøre det på)

The Daily Telegraph – med kallenavnet The Torygraph – er trygt plassert hos det konservative partiet i Storbritannia (Jeg tror ikke de har anbefalt å stemme på noe annet parti i sin eksistens) – men når de satte i gang med sin prisbelønnede  gjennomgang av hva parlamentsmedlemmene i England hadde krevd å få tilbakebetalt penger for, var de nådeløse i alle retninger. Og denne avisen er eid av det som kanskje er alle konspirasjonsteoristers favoritteiertype: Den rike industrialisten. Telegraph eies av Barclay-brødrene. To steinrike, skattehatende eremitter.

Det er mulig Nixon hadde fullført sin andre presidentperiode dersom Rupert Murdoch hadde eid Washington Post på 70 tallet, men jeg tviler på det. Piers Morgans dagbok om hans tid i News of the world og The Sun tyder på at Murdoch var opptatt av hva avisene skrev – på et journalistisk nivå – han ville ha gode saker, politikken var mindre viktig. Murdoch eide Fox News i USA er konservative, men The Sun hadde ingen problemer med å legge hele tyngden sin bak Tony Blair som statsministerkandidat i Storbritannia.

All journalistikk preges av den som skriver det. Derfor er det greit med aviser som trykker faktabokser – da ser man raskt hva fakta i en sak er, mens man kan lese resten med kritiske øyne.

Og det er jo en smart ting å gjøre uansett hva man leser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s