Grunner til å ikke være sosialist, porno utgaven

Jeg holder på å lese Something sensational to read on the train, dagbøkene til Gyles Brandreth. En fascinerende fyr med en yrkeskarrière som inkluderer teater, forfatter, politiker, tv og radio.

Tidlig på 70-tallet blir han dratt med i anti-pornografi arbeidet til en gammel Lord. En av filmene det blir bestemt er pornografi, før komiteen har sett den, er Catch-22. Som ikke bare er en fantastisk bra bok, det er også en fantastisk bra film. Unge Gyles deler mitt syn på dette, og her begynner min hjerne å spinne på egenhånd.

Selv om denne komiteen stort sett består av gamle, konservative menn (og GB og Cliff Richard) er de heftigste motstanderne mot pornografi i Norge i dag stort sett plassert på vestrevingen.

Det viktigste argumentet mot pornografi er at det er kvinneundertrykkende. (Og det inkluderer, paradoksalt nok, homofil porno mellom menn, eller pornografi skapt av kvinner for kvinner). Beviset for at porno = voldtekt finner man blant annet i en av bøkene Linda Lovelace skrev (Selv om hun også skrev 2 «pro porno» selvbiografier). Lovelace, i likhet med flere andre i pornobransjen slet med rusmiddelproblemer. Noe man gir pornobransjen skylden for.

Det finnes flere andre pornostjerner som har begått selvmord, tatt overdoser eller på andre måter fikk livet sitt forkortet. Noe som kan tyde på at bransjen i seg selv er usunn.

Men skal man kun benytte seg av kultur skapt av sunne, friske, politisk korrekte mennesker, så er det endel man går glipp av:

Man kan ikke lese bøker: Ernest Hemmingway, Jack Kerouack og Oscar Wilde (blant mange, mange) gjør at skjønnlitteratur og teater ryker rett ut.

Musikk? Jazz er først ut som umoralsk og ubrukelig – Miles Davis, Charlie Parker, Chet Baker – narkomane hele gjengen. Miles Davis drev også som hallik på si. Rock’n’roll med alle sine underarter – der har vi for eksempel Elvis Presley, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison og Amy Winehouse. For å nevne noen. Pill råtten bransje, altså. Kan vi flykte til klassisk musikk, kanskje? Der vi treffer Beethoven, skoleeksempelet på en graviditet som «burde ha vært» abortert og Mozart, for ikke å snakke om den nazistiske Wagner familien.

Siden vi ikke kan lese bøker eller høre musikk, kan vi kanskje kose oss med litt film? (La oss et lite øyeblikk ignorere viktigheten av musikken i filmene) En bransje som har gitt oss Mel Gibson, Marilyn Monroe og Charlie Sheen kan umulig være sunn!

La oss dra på kunstgalleri å studere malerier? Av sånne fantastiske kunstnere som Vincent van Gogh eller Pablo Picasso? Oh shite.

Eller vi kan velge å la voksne mennesker gjøre det de vil med seg selv og andre, så lenge det er frivillig. Og vi kan bestemme for oss selv hva vi ønsker å se, lese og høre på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s