Litt mer om det amerikanske gjeldstaket

I forrige innlegg skrev jeg litt om hvorfor jeg mener budsjettkampen i USA er som den er. Jeg skrev i en setning at det er historiske grunner til at de først vedtar et budsjett som bestemmer hvor mye penger som skal brukes, mens skritt to er å godkjenne finansieringen i skritt 1.

Kanskje det er smart å forklare detaljene rundt hvorfor dette skjer i to skritt?

I 1979 fikk et ungt medlem av representantenes hus, Dick Gephardt jobben med å fikse stemmene som skal til for å godkjenne en avstemning om gjeldstaket. Dette var en jobb han ikke likte, og han fant ut at det var mulig å kombinere de to skrittene. Surf’n’turf løsningen (som egentlig er det fornuftige) ble innført, og fungerte helt fram til 1995. 

Newt Gingrich, som ble valgt til Speaker of the House i 1995, innså at dersom man har en egen avstemning for gjeldstaket, og man kontrollerer representantenes hus, så har man et metaforisk balletak på budsjettprosessen, og kan tvinge gjennom mye man egentlig ikke har stemmer til. 

Businessweek.com skriver litt om prosessen, historien og en mulig løsning her.

Litt trivia, som jeg ikke har analysert i detalj: I følge Wikipedia, har alle amerikanske presidenter siden Herbert Hoover funnet det nødvendig å øke grensen for hvor mye statsgjeld USA får lov å ha. George W. Bush blir kritisert for å ha vært en økonomisk katastrofepresident, men han måtte bare øke gjeldstaket syv ganger, mot åtte under Clinton, 18 under Reagan og syv til nå under Obama. George W. måtte finansiere to dyre kriger under omtrent hele sin periode. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s