Uhjelp og veldedighet

Vi i Norge liker å tro at vi er de beste i verden på uhjelp og veldedighet. Og vi er ganske gode.

Mange har skrevet mye om Olav Thon sin beslutning om å donere formuen sin til et eget fond. Jeg velger å ikke bry meg så mye om skattefordeler eller ulemper eller andre årsaker til hvorfor han gjør dette.

Men City A.M sin årlige oversikt over verdens største veldedige fond, viser et par ting:

1) Amerikanerne er mye flinkere enn alle andre til å gi bort pengene sine

2) Olav Thon er en internasjonal «smågutt»

Nummer 20 på listen over de 20 fondene som ga mest penger til veldedige formål i 2013, The Ford Foundation, var i 2011 totalt litt over $10 milliarder. Olav Thon sin formue er på cirka 1/3 av dette.

Amerikanerne blir normalt sett på som egioster, men halvparten av de 20 mest gavmilde stiftelsene i 2013, var amerikanske, med Bill & Melinda Gates Foundation i en soleklar ledelse.

Vi nordmenn havner normalt godt ut når Center for Global Development rangerer de rike. Men vi havner, som vanlig, nær bunnen når det gjelder handel. Les mer spesifikt om Norge her. Dersom vi ikke hadde gitt kuene våre så generøse støtteordninger, så kunne vi ha fått hamburgerne våre produsert i uland, og vi kunne ha fått frigjort mer land til boliger (lavere boligpriser!), vi hadde fått flere teknologisk flinke bønder i andre yrker (mindre press på økonomien og arbeidsmarkedet – som igjen fører til bedre konkurranseevne) og vi hadde hjulpet uland. Det er en Win-Win-Win, det og de er sjeldne.

Advertisements

Nye redningshelikoptre

For en god stund siden skrev jeg en post om hvilket redningshelikopter den norske forsvaret bør satse på i fremtiden. Alle de gode argumentene ble listet opp her.

Nå rapporterer VG.no at regjeringen følger mitt råd, og går i forhandlinger med AugustaWestland om innkjøpt av AW-101 Merlin helikoptre. Som jeg skrev for et litt kort år siden: Jeg tror ikke regjeringsmedlemmer leser min blogg, men jeg liker å se at mine anbefalinger blir fulgt.

Rik eller fattig?

Den alltid fantastiske Scott Sumner går til angrep på statistikk som skal vise hvor mange fattige eller rike det finnes i USA.

I følge definisjonen på rik som brukes, er en familie rik dersom man bor på det rette stedet og både far og mor jobber på McDonalds (til minimumslønn) og jobber litt overtid.

Jeg har to problemer med statistikk som viser at forskjellene mellom fattig og rik øker.

  1. Jeg har ikke noe problem med at forskjellen på meg (som har en ca. normal lønn) og Kjell Inge Røkke øker, så lenge min (og de fleste andres) lønn øker. Det viktigste er ikke hvor mange Ferrarier de superrike har råd til, men at den almenne levestandarden øker.
  2. De såkalt fattige i Norge – det vil som regel si folk som ikke jobber av en eller annen grunn, eller folk som har lavtlønnede jobber, er ikke fattige. De er kanskje relativt fattige – i forhold til folk med jobber – men de er ikke absolutt fattige. Absolutt fattige har ikke råd til mat hver dag, relativt fattige har ikke råd til den nyeste tv’en. Det er ytterst få absolutt fattige norske statsborgere, takket være et veldig bra sosiale ordninger.

Et tredje punkt er at en alenemor som studerer på NHH, kan være relativt fattig akkurat nå, men så fort hun er ferdig utdannet, har hun gode muligheter til å gjøre store byks på rangstigen.

Baronesse Marareth Thatcher oppsummerer venstresidens syn på klassekamp ganske greit i denne videoen:

http://www.youtube.com/watch?v=pdR7WW3XR9c

John M. Keynes, ikke helt dust?

De fleste selverklærte økonomieksperter – og spesielt de som har lært seg økonomi på youtube – har en tendens til å kalle seg selv studenter av den østeriske skolen. Det betyr at de er fans av Hayek, og ikke Keynes.

Å bli kalt Keynesianer er det verste skjeldsordet til Schiffs fanklubb. Jeg har selv blitt offer for denne utskjellingen.

Denne omtalen svir ikke spesielt mye. Det flere grunner til det, viktigst av alt er at det viser en mangel på kunnskap. Det er ikke sånn at verdens økonomier kun har to valg, slik det virker mange av disse aluminiumsfoliehattbærerne tror. Den andre grunnen er at selv om Keynes ikke alltid hadde rett, hadde han mye riktig. Den tredje grunnen er at dersom man studerer litt økonomisk historie, så ser man at man kan lære noe av å lese Marx, Keynes, Hayek, Schumpeter og Smith.

Verdens økonomiske teoretikere forsøker alle sammen å forklare enten hvordan verden fungerer, bør fungere eller kommer til å fungere. De har alle sine teorier og modeller, og alle sammen foredler ideer om hvordan verden rundt dem ser ut.

Men hva med godeste Keynes? De fleste vet at han hadde sine teorier og modeller om samfunnsøkonomi. Mange vet at han var hjernen bak Bretton-Woods samtalene, som har hatt veldig stor betydning om hvordan verden kom til å se ut etter andre verdenskrig.

Man har også kanskje hørt om hans teorier om motkonjungtur politikk?

Jeg tviler på at jeg er den eneste som visste om hans fantastiske evner som investor. The Daily Telegraph rapporterer at Keynes styrte investeringene til King’s College, Cambridge mellom 1924 og 1946. Altså en av de mest turbulente periodene verden noen sinne har sett, med både det store Wall Street krasjet i 1929, den etterfølgende store depresjonen på 30 tallet, og til slutt alle krigers mor, Andre Verdenskrig. Og i denne perioden klarte han å levere en annualisert avkastning på 12%.

Slå den!

Litt mer om det amerikanske gjeldstaket

I forrige innlegg skrev jeg litt om hvorfor jeg mener budsjettkampen i USA er som den er. Jeg skrev i en setning at det er historiske grunner til at de først vedtar et budsjett som bestemmer hvor mye penger som skal brukes, mens skritt to er å godkjenne finansieringen i skritt 1.

Kanskje det er smart å forklare detaljene rundt hvorfor dette skjer i to skritt?

I 1979 fikk et ungt medlem av representantenes hus, Dick Gephardt jobben med å fikse stemmene som skal til for å godkjenne en avstemning om gjeldstaket. Dette var en jobb han ikke likte, og han fant ut at det var mulig å kombinere de to skrittene. Surf’n’turf løsningen (som egentlig er det fornuftige) ble innført, og fungerte helt fram til 1995. 

Newt Gingrich, som ble valgt til Speaker of the House i 1995, innså at dersom man har en egen avstemning for gjeldstaket, og man kontrollerer representantenes hus, så har man et metaforisk balletak på budsjettprosessen, og kan tvinge gjennom mye man egentlig ikke har stemmer til. 

Businessweek.com skriver litt om prosessen, historien og en mulig løsning her.

Litt trivia, som jeg ikke har analysert i detalj: I følge Wikipedia, har alle amerikanske presidenter siden Herbert Hoover funnet det nødvendig å øke grensen for hvor mye statsgjeld USA får lov å ha. George W. Bush blir kritisert for å ha vært en økonomisk katastrofepresident, men han måtte bare øke gjeldstaket syv ganger, mot åtte under Clinton, 18 under Reagan og syv til nå under Obama. George W. måtte finansiere to dyre kriger under omtrent hele sin periode. 

Den amerikanske budsjettprosessen for dummies

Jeg har sett mye skrevet om den amerikanske nedstengningen av det offentlige. Men ingen av de jeg har sett på norsk har gitt en god, nøytral forklaring på hva som skjer. Siden ingen andre klarer det, prøver jeg.

Den amerikanske statsmakten er delt i tre:

Presidenten, Representantenes Hus og Senatet. Av disse tre har mannen med det runde kontoret, altså presidenten, minst makt. Akkurat nå har et parti, Demokratene, kontrollen av to av de tre – Senatet og Presidenten. Det er statsoverhodet og overhuset. Motsanderne, Republikanerne, har kontrollen over representatenes hus.

For at et budsjett skal godkjennes, må det godtas av begge husene. Presidenten har tilslutt kun vetomakt.

Det som gjør denne prosessen ekstra stressende hvert år, så lenge det ikke er samme parti som styrer begge hus, er at budsjettprosessen er todelt: Først bestemmer de hvor mye penger de skal bruke. Så lenge de kjører med budsjettunderskudd, så er det nødvendig å godkjenne mer gjeld. Dette er av historiske grunner steg 2.

Dette gjelder selvfølgelig kun så lenge det er budsjettunderskudd. Så sent som under Bill Clinton var det faktisk tilfeller med budsjettoverskudd.

Når du har en ekstrem ving av mindretallspartiet, som er store nok til å blokkere avstemninger, på grunn av den såkalte Hastert-regelen, så blir det vanskelig med kompromiss. Hastert-regelen, som speaker of the house, republikaneren John Boehner følger, sier at man kun skal stemme over lovforslag som støttes av flertallet av flertallspartiet i representantenes hus. Tea-party bevegelsen er stor nok til å stoppe dette.

Republikanerne, som fremstår som barnslige, bruker alle de midlene de har til rådighet for å stoppe et lovforslag de hater – den såkalte Obamacare – en svindyr lov som gjør helsetilbud tilgjengelig for flere millioner amerikanere.

Demokratene, som fremstår som barnslige, bruker alle midler for å tvinge gjennom et upopulært lovforslag. Alle skylder på alle, og vanlige amerikanere lider.

Litt av grunnen til at dette skjer i år, er for øvrig at det i USA er valg i partallsår. I 2014 er det valg på 1/3 av Senatet og hele Representatenes hus. Neste år på denne tiden av året er den ingen som tør å kødde med budsjettet.

Din venn inflasjonen, the directors cut, redux og destillert.

Jeg tenkte jeg skulle skrive bittelitt mer om inflasjon. For en stund siden skrev jeg om din venn inflasjonen. Under kommer et forsøk på å destillere det innlegget til noe kortere.

Tillat meg følgende tankeeksperiment:

Du arver 1 million kroner i kontanter. (Et fint rundt tall) Det er flere ting du kan gjøre med disse pengene. Kjøper du metall, eller gjemmer dem under hodeputen, tilfører du ikke samfunnet noe. Investerer du i aksjer, starter din egen bedrift, eller til og med bruker dem, så tilfører du samfunnet arbeidsplasser og risikovillig kapital.

Lav til moderat inflasjon oppmuntrer deg til å gjøre det siste. Det er best for samfunnet og fellesskapet.