Grunner til å ikke være sosialist, porno utgaven

Jeg holder på å lese Something sensational to read on the train, dagbøkene til Gyles Brandreth. En fascinerende fyr med en yrkeskarrière som inkluderer teater, forfatter, politiker, tv og radio.

Tidlig på 70-tallet blir han dratt med i anti-pornografi arbeidet til en gammel Lord. En av filmene det blir bestemt er pornografi, før komiteen har sett den, er Catch-22. Som ikke bare er en fantastisk bra bok, det er også en fantastisk bra film. Unge Gyles deler mitt syn på dette, og her begynner min hjerne å spinne på egenhånd.

Selv om denne komiteen stort sett består av gamle, konservative menn (og GB og Cliff Richard) er de heftigste motstanderne mot pornografi i Norge i dag stort sett plassert på vestrevingen.

Det viktigste argumentet mot pornografi er at det er kvinneundertrykkende. (Og det inkluderer, paradoksalt nok, homofil porno mellom menn, eller pornografi skapt av kvinner for kvinner). Beviset for at porno = voldtekt finner man blant annet i en av bøkene Linda Lovelace skrev (Selv om hun også skrev 2 «pro porno» selvbiografier). Lovelace, i likhet med flere andre i pornobransjen slet med rusmiddelproblemer. Noe man gir pornobransjen skylden for.

Det finnes flere andre pornostjerner som har begått selvmord, tatt overdoser eller på andre måter fikk livet sitt forkortet. Noe som kan tyde på at bransjen i seg selv er usunn.

Men skal man kun benytte seg av kultur skapt av sunne, friske, politisk korrekte mennesker, så er det endel man går glipp av:

Man kan ikke lese bøker: Ernest Hemmingway, Jack Kerouack og Oscar Wilde (blant mange, mange) gjør at skjønnlitteratur og teater ryker rett ut.

Musikk? Jazz er først ut som umoralsk og ubrukelig – Miles Davis, Charlie Parker, Chet Baker – narkomane hele gjengen. Miles Davis drev også som hallik på si. Rock’n’roll med alle sine underarter – der har vi for eksempel Elvis Presley, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison og Amy Winehouse. For å nevne noen. Pill råtten bransje, altså. Kan vi flykte til klassisk musikk, kanskje? Der vi treffer Beethoven, skoleeksempelet på en graviditet som «burde ha vært» abortert og Mozart, for ikke å snakke om den nazistiske Wagner familien.

Siden vi ikke kan lese bøker eller høre musikk, kan vi kanskje kose oss med litt film? (La oss et lite øyeblikk ignorere viktigheten av musikken i filmene) En bransje som har gitt oss Mel Gibson, Marilyn Monroe og Charlie Sheen kan umulig være sunn!

La oss dra på kunstgalleri å studere malerier? Av sånne fantastiske kunstnere som Vincent van Gogh eller Pablo Picasso? Oh shite.

Eller vi kan velge å la voksne mennesker gjøre det de vil med seg selv og andre, så lenge det er frivillig. Og vi kan bestemme for oss selv hva vi ønsker å se, lese og høre på.

Advertisements

Christopher Hitchens

Jeg er stor fan av den britisk/amerikanske journalisten Christopher Hitchens. Når man leser og hører om metodene til britiske aviser får man inntrykk av at journalister omtrent bare er kriminelle svindlere, men Hitch kaller seg selv journalist allikevel.

Dersom jeg noengang hadde møtt ham, er det langt fra sikkert at vi hadde kommet særlig godt overens: Han kommer fra venstre, jeg fra høyre. Ingen vil noensinne kalle meg Troskyist. Han drikker som en svamp, jeg ikke i det hele tatt. Men Hitchens, og hans intellektuelle vennesirkel, med folk som Salman Rushdie, Stephen Fry og Martin Amis virker som en gjeng man virkelig kan ha det gøy sammen med.

Selv om det er mange ting jeg er uenig med Hitchens om, er jeg imponert over hans ærlighet overfor seg selv sitt yrke, på bekostning av popularitet og politisk korrekte meninger. Som alle andre venstreradikale på slutten av 60 tallet var han mot krigen i Vietnam. Han har til og med skrevet bok om hvorfor Henry Kissinger bør tiltales for krigsforbrytelser. Men han var også intelligent nok til å se at Cuba ikke var noe sosialistisk paradis, og ikke representerte en ny sosialistisk retning, siden subsidier fra Sovjet var det eneste som holdt liv i staten. Som vanlig: dette er ikke noe som er basert på teori, men på erfaring fra besøk.

Flere turer til Irak overtalte Hitch om at Irak spesielt og verden generelt ville være et bedre sted uten Saddam Hussein, så han var for invasjonen av Irak. Noe som skaffet ham nye venner på høyresiden og gjorde at endel til venstre forsvant. Men de nye vennene på høyresiden likte nok mindre dårlig at han kritiserte måten krigen ble utført, og spesielt var i mot bruken av tortur. Når Hitch er i mot bruk av waterboarding, så er det fordi han vet av erfaring at det er tortur – han har faktisk prøvd det.

Hitch er en av de mest kjente ateistene i verden, og en av de mange som har skrevet bok om religion. Som vanlig snakker vi om en godt undersøkt bok, Hitch er oppdratt i den engelske kirken, og han har lest sin bibel. Flere besøk i Midt-Østen, inkludert en tur til Beirut som inkluderte juling fra Hesbolla, har gitt han nær kjennskap til Islamske land. Når han sier religion forgifter alt, så har han prøvd religion.

Det finnes en liten gruppe journalister og bloggere som er omtrent alltid like interessante som Hitch: Michael J. Totten og Andrew Sullivan er to av dem. Førstnevnte er journalist av lignende type som Hitch, og han var til stede når Hezbolla delte ut whoopass. Sistnevnte er en HIV positiv, homofil, katolsk og konservativ  blogger som bor i USA og ble født i England.

Har du tips om flere, er det bare å kommentere!

Huckleberry Finn

Flere medier rundt i verden bringer oss nyheten om at et amerikansk forlag skal gi ut Huckleberry Finn av Mark Twain i sensurert utgave. Det viktigste er at ordet «nigger» er byttet ut med ordet «slave». Språket som er brukt, og ordene som er valgt, i bøkene til Mark Twain er langt fra tilfeldige. Great Lives fra BBC kunne nylig fortelle meg at han hver dag leste høyt fra det han hadde skrevet, slik at kone og barn kunne være med på å sjekke språket. Det skulle være akkurat slik man snakket.

Ingen av dem velger å nevne at denne boken er tilgjengelig i originalutgaven flere steder. Blant annet fra freekindlebooks.org dersom man ønsker en ebokutgave.

Når jeg leser bøker, så gjør jeg det av flere grunner. Jeg ønsker å bli underholdt. Jeg ønsker å lære noe. Både av det innholdet av boken sier, og om miljøet boken ble skapt i.

Akkurat nå leser jeg Down and out in Paris and London, av George Orwell. Denne boken forteller meg om et gammelt ordtak:

Trust a snake before a Jew and a Jew before a Greek, but don’t trust an Armenian.

Det er ingen fare for at jeg med dette tror George Orwell var rasist. Men boken og setningen forteller meg noe om London og Paris på 30 tallet.

Introduksjonen til denne boken forteller meg derimot at boken allerede er sensurert. Scenene som er beskrevet i boken forteller meg også noe om London og Paris på 30 tallet. Det som ikke er beskrevet, men bare antydet, forteller meg også noe om samme sted på samme tid.

Jeg tror godeste Mark Twain hadde kost seg litt over hvordan diskusjonen går om bøkene hans. 100 år etter hans død. Mannen hadde en fantastisk sans for humor.

Krigen mot narkotika

Dagbladet har visst oppdaget at Sør-Amerikanske narkotikakarteller bruker fly til å smugle narkotia til Europa, og at de gjør det via failed states i Vest-Afrika.

Dette fikk meg til å tenke på en bok jeg leste nylig: Cobra av Fredrick Forsyth. Forsyth er en av mine absolutte favorittforfattere. Han skriver bøker som er veldig godt researchet på forhånd. De mest kjente bøkene hans er vel Day of the Jackal (eller: Hvordan gjennomføre et attentat mot den franske presidenten) og Dogs of War (eller: Hvordan overta et lite afrikansk land med en liten styrke leiesoldater).

The Cobra er en instruksjonsbok om hvordan krigen mot de kokainkartellene kan vinnes, dersom de riktige ressursene blir satt inn på riktig måte.

Forsyth går ikke i fellen å beskrive narkotikahandlen som en stor konspirasjon med CIA i fellen (jeg tror derimot Dagbladet er inne på noe når de viser et bilde av Hugo Chavez), men han gir et godt bilde på hvordan det kan gjøres. Han forteller også hvorfor det ikke kommer til å gå.

Slutten, som jeg ikke vil røpe mer av, er en uventet, men logisk, konklusjon.