Grunner til å ikke være sosialist, porno utgaven

Jeg holder på å lese Something sensational to read on the train, dagbøkene til Gyles Brandreth. En fascinerende fyr med en yrkeskarrière som inkluderer teater, forfatter, politiker, tv og radio.

Tidlig på 70-tallet blir han dratt med i anti-pornografi arbeidet til en gammel Lord. En av filmene det blir bestemt er pornografi, før komiteen har sett den, er Catch-22. Som ikke bare er en fantastisk bra bok, det er også en fantastisk bra film. Unge Gyles deler mitt syn på dette, og her begynner min hjerne å spinne på egenhånd.

Selv om denne komiteen stort sett består av gamle, konservative menn (og GB og Cliff Richard) er de heftigste motstanderne mot pornografi i Norge i dag stort sett plassert på vestrevingen.

Det viktigste argumentet mot pornografi er at det er kvinneundertrykkende. (Og det inkluderer, paradoksalt nok, homofil porno mellom menn, eller pornografi skapt av kvinner for kvinner). Beviset for at porno = voldtekt finner man blant annet i en av bøkene Linda Lovelace skrev (Selv om hun også skrev 2 «pro porno» selvbiografier). Lovelace, i likhet med flere andre i pornobransjen slet med rusmiddelproblemer. Noe man gir pornobransjen skylden for.

Det finnes flere andre pornostjerner som har begått selvmord, tatt overdoser eller på andre måter fikk livet sitt forkortet. Noe som kan tyde på at bransjen i seg selv er usunn.

Men skal man kun benytte seg av kultur skapt av sunne, friske, politisk korrekte mennesker, så er det endel man går glipp av:

Man kan ikke lese bøker: Ernest Hemmingway, Jack Kerouack og Oscar Wilde (blant mange, mange) gjør at skjønnlitteratur og teater ryker rett ut.

Musikk? Jazz er først ut som umoralsk og ubrukelig – Miles Davis, Charlie Parker, Chet Baker – narkomane hele gjengen. Miles Davis drev også som hallik på si. Rock’n’roll med alle sine underarter – der har vi for eksempel Elvis Presley, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison og Amy Winehouse. For å nevne noen. Pill råtten bransje, altså. Kan vi flykte til klassisk musikk, kanskje? Der vi treffer Beethoven, skoleeksempelet på en graviditet som «burde ha vært» abortert og Mozart, for ikke å snakke om den nazistiske Wagner familien.

Siden vi ikke kan lese bøker eller høre musikk, kan vi kanskje kose oss med litt film? (La oss et lite øyeblikk ignorere viktigheten av musikken i filmene) En bransje som har gitt oss Mel Gibson, Marilyn Monroe og Charlie Sheen kan umulig være sunn!

La oss dra på kunstgalleri å studere malerier? Av sånne fantastiske kunstnere som Vincent van Gogh eller Pablo Picasso? Oh shite.

Eller vi kan velge å la voksne mennesker gjøre det de vil med seg selv og andre, så lenge det er frivillig. Og vi kan bestemme for oss selv hva vi ønsker å se, lese og høre på.

Advertisements

Sexy damer, sexy musikkvideoer og dårlig musikk

Som heteroseksuell mann, vokst opp på 80 tallet, føler jeg at jeg er en connoisseur på området sexy musikkvideoer. Jeg har vokst opp med Sabrina, Samantha Fox, Kim Wilde og flere andre vakre damer som tilfeldigvis laget musikk.

Med mindre du har bodd under en stein, har du nok fått med deg at Tone Damli hadde et mislykket besøk på  den amerikanske vestkysten for å lage musikkvideo. Når været gjorde at ørkenvideoen som var planlagt ikke kunne lages, ble det istedet spilt inn video innendørs. Siden moder natur ikke kunne stille med vakre omgivelser, endte fokuset på den vakre, unge damen i stedet.

Humorløse feminazier reagerer selvfølgelig fordi man tilfeldigvis ser litt hud. Det er forferdelig at damer må selge seg selv ikke på talent, men på utseendet.  Det er fristende å be dem holde seg på kjøkkenet, men det ville jo selvfølgelig være mannssjåvinistisk.

Er det et problem at vi menn setter pris på kvinnekroppen? Ikke dersom man ønsker å fortsatt befolke planeten. Frk. Damli har en sunn, frisk kropp. Jeg setter egentlig pris på at hun er villig til å la oss få ta en liten titt.

Men videoen? Den bærer preg av å være billig. Jeg vil nesten tippe at den er spilt inn på motellrommet. Med lite kreativ bruk av lys, og ikke minst, skygge, prøver man å skjule rotet som er på rommet. Og det virker, men videoen blir ikke særlig god. Dessverre.

Musikken er uansett ikke min stil.

Til slutt en vits:

Hvor mange kvinner skal til for å bytte batteriet på et armbåndsur?

Hvem bryr seg? De kan bare bruke klokken på komfyren.

Hvilken farge har musikk?

Jerry Lieber, legendarisk amerikansk komponist gikk nylig bort. Han skrev tekstene til blant annet Hound Dog, Jailhouse rock og Stand by me.

Som etternavnet antyder, kom Lieber fra en jødisk familie i Baltimore. Men musikken han skrev, var ikke akkurat det man forbinder med denne bakgrunnen. Den mest kjente artisten som fremførte hans sanger var altså en kar fra fattige kår på bondelandet i sørstatene (Elvis), en annen en svart mann fra Harlem (Ben E. King).

Det er andre flere eksempler på musikk som er fargeblind:

Husbandene til de to mest kjente Soul plateselskapene, Stax (Booker T & The MG’s)  og Motown (The Funk Brothers), innehold hvite og svarte musikere om hverandre.

Miles Davis laget flere av sine aller, aller beste plater sammen med Gil Evans. (Inkludert den fantastiske innspillingen av Porgy & Bess, som er en «svart» opera skrevet av George Gershwin og Sketches of Spain, der en hvit kanadier og en svart amerikaner tolker spansk musikk). Det finnes en stor haug med andre jazzmusikere som påvirket og forandret denne «svarte» musikken – Frank Sinatra, Dave Brubeck, Django Reinhart, de adelige engelskmennene Duke Ellington og Count Basie, Benny Goodman osv)

Hip Hop hadde sett veldig annerledes ut om ikke Rick Rubin og Russell Simmons hadde jobbet sammen i DefJam.

Vi nordmenn er stolte av Stargate, de to nordlendingene som lager musikk for blant andre Rihanna, Beyonce og Jennifer Lopez)

De aller fleste musikk interesserte vet at Rock’n’Roll kommer fra blues, jazz og gospel. Men det hadde ikke vært rock’n’roll uten noen dråper blod fra country.

Dersom du skulle være i tvil om hvordan musikken henger sammen, hør på Afrocelt Sound System som lager afrikansk-irsk elektro.

Den beste musikken blir som regel til når noen lar seg inspirere av nye impulser og kulturer og blander seg sin egen lapskaus. Når dagen er omme er det bare en ting som betyr noe: «It don’t mean a thing, if it ain’t got that swing!»

Dylan, Young, Beatles, Elvis eller Raga Rockers?

VGs musikkkritikere har konstruert en krangel mellom seg selv om hvem som er den aller, aller, aller største innen rock.

Robert «Bob (Jeg sitter på dass og prøver å presse ut en bowlingkule mens jeg synger) Dylan» Zimmerman er første mann som skal være størst. FEIL!

Neil Young er nummer to det argumenteres for, men han har ikke solgt nok plater. Og han kan ikke synge. Og han er rar. FEIL!

John Lennon da? Vel. Som medlem av the Beatles var han med på å sprenge de fleste rekorder. Men han sørget for å dø litt for tidlig. Dessuten lot han damer ødelegge magien i the Beatles. Og jeg har en følelse av at han var den minst hyggelige av Beatle’en.

Låtskriverpartneren til Lennon, Paul McCartney blir raskt avvist av gjengen i VG. Men da snakker vi om en mann som hadde suksess med The Beatles, Wings og som soloartist. Plukk hvem som helst fra gaten, sett ta dem med på konsert med McCartney, og de vil kunne stå i to timer og synge med på alle sangene. Ta samme person med på konsert med samme artist dagen etterpå, og han vil kunne spille to timer med helt andre sanger, og vår hvermannsen vil kunne synge med denne gangen også. Og der er McCartney helt unik.

Det er en hel gjeng med andre artister som kunne ha blitt nevnt som «viktigst» eller «størst» eller «best». Det kan være The Beach Boys, Bowie, Led Zeppelin, The Band, The Smiths, The Stone Roses, Pearl Jam eller en million andre kandidater.

Men som jeg skrev om Suzanne Sundfør i forrige post: Det er meningsløst å rangere kunst.

Musikk handler om opplevelsene du får når du hører på. Og både The Kinks og Leonard Cohen som er fasitsvaret. Samtidig. For samme person. Men i neste øyeblikk er det Lillebjørn Nilsen eller Miles Davis.

Who cares?

Og uansett er rett svar Teenage Fanclub!

Søte piker som driver med musikk

De fleste mediene i Norge rapporterer at Suzanne Sundfør ikke har lyst til å være nominert til Spellemanspris, så lenge de bedriver kjønnsdiskriminering, og deler ut egne priser til piker og til menn.

Dette er jo noe vi alle kan være enige om at er en idiotisk holdning. Spellemansprisen deles ut i en liten skog av kategorier, der kun en – årets kvinnelige- og mannlige artist er segregert på kjønn.

Det er flere grunner til at det er apartheid regime i denne kategorien, her et par av dem:

  1. Spellemansprisen, i likhet med alle andre kudoscast’er, handler om å skape blest om produktene sine – en pris = noen ekstra solgte plater. Flere kategorier = flere priser = flere solgte plater.
  2. Piker er underrepresenterte på salgslistene innen musikk, når disse søte småpikene får sin egen kategori, så får selges det flere pikeplater. Et alternativ kunne kanskje ha vært å kvotert inn en 50/50 fordeling på kjønn i en beste artist kategori, men Odd Nordstoga, Thomas Dybdahl og Thom Hell? Damene hadde ikke vunnet uansett.

Når Pearl Jam fikk VMA for videoen til Jeremy i 1993, takket Eddie Vedder med følgende ord: «It’s a little piece of art. You can’t put art into a competition..?». John Keating, læreren i Dead Poets’ Society sa om poesi:«I like Byron, I give him a 42 but I can’t dance to it!»

Men uansett bør jo prisen bytte navn til Spellepersonprisen? Eller?

David Cameron og The Smiths

Den legendariske gitaristen i The Smiths, Johnny Marr, tweetet nylig følgende: 

David Cameron, stop saying that you like The Smiths, no you don’t. I forbid you to like it. 

Morrissey, som de siste 20 årene ikke har klart å være enig med sin gamle skrivepartner i noe som helst, mener i følge NME at dette er helt riktig holdning. Ikke bare det, men David Cameron går på jakt og spiser kjøtt!

Det er flere av mine favorittartister som står for politiske holdninger jeg ikke selv er enig med. Jeg klarer veldig enkelt å skille mellom kunstner og kunst. 

Det er flere musikere i samlingen min som står for ganske millitante holdninger jeg på mange måter egentlig skulle sett var ulovlige. Men det stopper meg ikke fra å like musikken. Eller å se at Dead Kennedys (for eksempel) av og til hadde et poeng. 

Av en eller annen grunn er det lite nazi-punk i samlingen min. Men jeg er ikke sikker på om jeg hadde latt det stoppe meg fra å kjøpe musikk jeg falt for ellers. Men Eric Clapton har nå sagt et par kontroversielle ting i karrieren sin, og han er også tilstede både i min samling og hos haugevis med gamle, venstrevridde ex-hippier.

Morrissey og The Smiths er begge to fyldig representert i min musikksamling. Akkurat nå viser Kindle’n min faktisk en side fra Meetings with Morrissey når man vekker den fra dvalen. Men jeg spiser kjøtt. Det hender til og med at jeg svinger innom McDonalds. Jeg ser til og med flere sider med Margareth Thatcher jeg kan beundre. Det betyr at jeg aldri hadde fått jobbe i crewet til Morrissey. Steven Patrick selv har jo til tider omgitt seg med symboler som ligger litt til høyre for sentrum. 

Jeg tror jeg velger å avslutte denne posten med et sitat fra en annen britisk statsminister (Tony Blair) favoritt (Oasis):

Please don’t put your life in the hands

Of a rock and roll band

Who’ll throw it all away