Prostitusjon – Yes! Yes! Yes!

Jeg kom over to forskjellige ting i dag som indirekte kan fortelle oss ganske mye om prostitusjon i Norge.

Først litt om den norske sexkjøploven: Loven har som mål å stoppe prostitusjon og menneskehandel. Det er veldig enkelt å finne beviser på at den ikke klarer det første – i Stavanger sentrum står det hver kveld en stor gjeng afrikanske horer, med mer eller mindre aggressive salgsteknikker. Jeg har ikke funnet noe særlig konkret informasjon om hvordan disse nigerianske damene kommer til Norge – men jeg tviler på at de er født her. Denne eldre artikkelen fra Foreign Policy argumenterer overbevisende at flere av argumentene mot trafficking egentlig ikke stemmer – de som smugles vet oftest hvilket yrke de skal jobbe i, det er ikke kontrollert av mafiaer og det har ikke særlig mye å bety om prostitusjon er lovlig eller ikke.

Et annet argument mot prostitusjon er at salg av kropp skader den prostituerte både mentalt og fysisk. Vi vet også at snekkere og sykepleiere får belastningsskader og rockestjerner ødelegger både kropp og sjel med usunne vaner. Ingen ønsker at sin sønn eller datter skal ta jobb i sexindustrien, men er det egentlig noen som ønsker at sine barn skal få jobb som vaskekone eller i kassen på Rema?

Dersom vi ønsker å kvitte oss med menneskesmugling, så bør vi jobbe mot menneskesmugling, ikke gå mot et av mange yrker smuglingen leverer arbeidere til. Dersom vi forbyr kniver, så kutter vi kraftig i antallet drap som skjer – men vi fjerner også millioner av brødskiver.

Nå til de to artiklene som startet det hele:

Foreign Policy rapporterer at STRASS, franske sexarbeideres fagforening, mobiliserer for å stoppe et foreslått forbud mot prostitusjon i Frankrike. Franskmenn har et litt annet forhold til sex og sexarbeidere enn mange andre land i verden – og 60 kjendiser, inkludert filmlegenden Catherine Deneuve, har publisert et opprop mot den foreslåtte loven.

Den andre tingen jeg kom over, er bloggen Kensington Blues. På jakt etter litt info om den veldig rike bydelen i Vest-London, kom jeg over denne bloggen om en gate i nordlige Philladelphia i USA. Kensington Avenue ser ut til å dele svært lite med bydelen i London. Langs denne avenyen lever mange fattige og flere av dem sliter med rusproblemer og finansierer dette med prostitusjon. Historiene til disse menneskene er ganske brutale og tankevekkende. Og de opplever ran, vold og voldtekt og de er hjelpeløse. Dersom de går til politiet, så blir de arrestert for prostitusjon, siden de er lovbrytere.

Forbudet mot sexsalg i USA skal stoppe praksisen, som det beviselig ikke gjør, og den etterlater de aller med sårbare enda mer sårbare.

Nye redningshelikoptre

For en god stund siden skrev jeg en post om hvilket redningshelikopter den norske forsvaret bør satse på i fremtiden. Alle de gode argumentene ble listet opp her.

Nå rapporterer VG.no at regjeringen følger mitt råd, og går i forhandlinger med AugustaWestland om innkjøpt av AW-101 Merlin helikoptre. Som jeg skrev for et litt kort år siden: Jeg tror ikke regjeringsmedlemmer leser min blogg, men jeg liker å se at mine anbefalinger blir fulgt.

Hykleriske regjeringer

Det har blitt litt oppstyr i medier verden over etter avsløringene om at amerkanske National Security Agency har avlyttet regjeringsledere i land som regner seg selv som allierte med USA.

Venner stoler på hverandre, man spionerer ikke på sine beste venner.

Observante der ute har sett at det har blitt mindre oppstyr om dette i Storbritannia enn i andre land, som for eksempel Tyskland eller Brasil. Jeg har ment at grunnen til dette er at mens britiske GCHQ har teknologi og mulighet til å drive tilsvarende overvåkning som amerikanerne, så har Brasil og Tyskland ikke ressursene til dette.

De er egentlig mest sjalu.

Selv om man skal i møte med en stats- eller utenriksminister fra et vennligsinnet land, så kan det være man skal forhandle om næring, eller kultur, eller en annen fordeling av en knapp ressurs. Og da er det kjempenyttig å vite hva motstanderen tenker.

Da blir det også litt morsomt når Foreign Policy i dag rapporterer:

After publicly shaming the United States for spying on Brazilian government and business electronic communications, Brazil admitted yesterday to spying on international diplomats, including representatives from the United States, Iran, Russia, and Iraq.

Bunn 10 menneskelige handlinger.

Den britiske konservative politikeren Zac Goldsmith tweetet følgende tidligere i kveld:

Zac Goldsmith

If you had to list the top ten human crimes of all time, US spraying of Monsanto’s Agent Orange in Vietnam would surely feature. #trashed
Dette fikk meg til å tenke på hva bunn 10 egentlig er. Jeg tenkte på ting som Holocaust, Røde Khmer, Slavehandelen mellom Europa/Afrika/Amerika, Kulturrevolusjonen i Kina, Folkemordet i Rwanda, Japans oppførsel i Mandsjuria, Det tyrkiske folkemordet mot Armenere under første verdenskrig, alt det Stalin fant på og så videre.
Wikipedia har en egen artikkel Genocides in History. Vi mennesker er rett og slett slemme med hverandre. Og det ser ikke ut som om hudfargen har noe spesielt å si.
Amerikanernes oppførsel under Vietnamkrigen var ikke spesielt hyggelig, men det var en krig og motstanderne var ikke spesielt hyggelige de heller. Zac Goldsmith er kanskje konservativ, men han utviser en typisk venstrevridd europeisk holdning til USA og historie.

Litt mer om det amerikanske gjeldstaket

I forrige innlegg skrev jeg litt om hvorfor jeg mener budsjettkampen i USA er som den er. Jeg skrev i en setning at det er historiske grunner til at de først vedtar et budsjett som bestemmer hvor mye penger som skal brukes, mens skritt to er å godkjenne finansieringen i skritt 1.

Kanskje det er smart å forklare detaljene rundt hvorfor dette skjer i to skritt?

I 1979 fikk et ungt medlem av representantenes hus, Dick Gephardt jobben med å fikse stemmene som skal til for å godkjenne en avstemning om gjeldstaket. Dette var en jobb han ikke likte, og han fant ut at det var mulig å kombinere de to skrittene. Surf’n’turf løsningen (som egentlig er det fornuftige) ble innført, og fungerte helt fram til 1995. 

Newt Gingrich, som ble valgt til Speaker of the House i 1995, innså at dersom man har en egen avstemning for gjeldstaket, og man kontrollerer representantenes hus, så har man et metaforisk balletak på budsjettprosessen, og kan tvinge gjennom mye man egentlig ikke har stemmer til. 

Businessweek.com skriver litt om prosessen, historien og en mulig løsning her.

Litt trivia, som jeg ikke har analysert i detalj: I følge Wikipedia, har alle amerikanske presidenter siden Herbert Hoover funnet det nødvendig å øke grensen for hvor mye statsgjeld USA får lov å ha. George W. Bush blir kritisert for å ha vært en økonomisk katastrofepresident, men han måtte bare øke gjeldstaket syv ganger, mot åtte under Clinton, 18 under Reagan og syv til nå under Obama. George W. måtte finansiere to dyre kriger under omtrent hele sin periode. 

Baronesse Thatcher, Hitler, Stalin og Djevelen

Storbritannia mistet for få dager siden en av sine viktigste og mest innflytelsesrike statsministere gjennom alle tider. En av etterkrigstidens mest innflytelsesrike politikere i hele Europa gikk bort.

De to setningene burde ikke være spesielt kontroversielle. Dersom du skulle finne på å si at  den beste britiske statsministeren siden andre verdenskrig har forlatt oss, eller at den største britiske statsministeren i fredstid har avgått med døden, så er det god sjanse at du som leser får høyt blodtrykk.

Som en politiker som klarte å gjennomføre mange av sine mål, og som politiker hjemmehørende til høyre for sentrum, var hun upopulær allerede tidlig i sin regjeringstid. Mye av dette handler om hva som er politisk korrekt. London loves business har skrevet en artikkel som viser hvordan noen av mytene som har vokst rundt henne bare er tull.

Foreign Policy har en laget av sine vanlige, gode «Think Again» artikler om Thatcher, som ser på flere siden av henne og politikken hennes. Du må logge inn for å lese den, men det er gratis.

Det er selvfølgelig haugevis av eksempler på hvordan forskjellige venstrevridde mennesker har reagert på nyheten om at Jern-Maggies bortgang. Det virker som om enkelte har glemt at hun faktisk ble valgt tre ganger, og Lady Thatcher ikke akkurat var en diktator. Alle hennes politiske valg ble godkjent av Parlamentet.

Morrissey og andre rockemusikere fra 80-tallet trenger ikke å like det. Du trenger ikke å like det. Les de to artiklene jeg har lenket til, og husk va Oasis sang:

Please don’t put your life in the hands, of a rock’n’roll band, who’s gonna throw it all away.

Det virker som om Thatcher var et offer for mye av det jeg skrev om i den forrige posten: Når noen folk bare tror det de tror sterkt nok, så gjelder ikke demokratiske regler lengre.

The Boat Race som demokratisk problem

I går var det, for 159. gang tid for det årlige kappløpet på Themsen mellom Oxford og Cambridge. Dette er en britisk institusjon på nivå med Holmenkollsøndagen eller 17. mai. Det er ikke uvanlig med et par hundre tusen tilskuere langs elven når løpet pågår. De aller fleste storkoser seg.

Oxbridge, det sammensatte navnet for de to eldste britiske universitetene, har sammen levert stort sett samtlige britiske statsministere. Siden krigen har det kun vært 4 statsministere som ikke har fått sin utdannelse med en av de to (Oxford) – Gordon Brown, John Major, James Callaghan og Winston Churchill er unntakene.

I 2013 utgaven av løpet fikk vi se to båter med 9 personer om bord som alle er, på overflaten, blant de som var heldige når talent ble utdelt. Det var flere deltakere i går som også var med i OL i 2012 i London. Noen av dem kom også hjem med medaljer rundt halsen. Roerne som deltar i løpet er altså ikke bare atleter på høyt nivå, det er også personer med mer hestekrefter mellom ørene enn gjennomsnittet i befolkningen. Det kryr av master- og doktorgradsstudenter i båtene.

Noen av oss mange som ikke kom inn på noen av disse to universitetene er allikevel i stand til å sette pris på tradisjonen og prestasjonene. Så har du folk som Trenton Oldfield, som mener dette er et passende sted å vise sin misnøye med demokratiet. I fjor svømte han ut og ødela løpet. For 250.000 tilskuere og 18 topptrente idrettsutøvere.

I år har han prøvd å forklare hvorfor i The Spectator. Nederst på den siden jeg linket til, blir herr Oldfield stilt til veggen i en debatt der han prøver å forklare bakgrunnen for sine handlinger. Han bruker en ganske vanlig debatt taktikk når man merker man taper, han flytter mål og bruker nye argumenter og forklaringer hver gang han blir argumentert i senk.

Fra mitt ståsted skal jeg prøver å oppsummere hva han prøver å si:

  1. Han er ikke enig i den politikken dagens britiske regjering fører.
  2. Han har problemer med å tro at folk ikke mener det samme som ham selv, så da må alle de som stemte på de to partiene i dagens britiske regjering ha blitt lurt
  3. Siden folket i Storbritannia ble lurt, og demokratiet ikke virker, så må han ta jobben i sine egne hender og bryte lover for å redde samfunnet.
  4. Folk som bor rundt ham i Øst-London er «fattige»

Han er altså så arrogant at han tror han vet bedre enn alle de som ikke er enige med ham. Og hovedproblemet, slik han ser det, er at de som styrer har gått på fine skoler. De er en del av eliten.

En av de fire britiske statsministerne i listen min over, han som ofte blir ranket som den beste, Winston Churchill, sa det slik: Demokratiet er den absolutt verste styreformen. Bortsett fra alle de andre som er prøvd.

Demokratiet er det vi har, og vi har måter å uttrykke oss når vi er missfornøyde med de som styrer – vi har aviser, blogger, twitter – og vi har politiske partier. Vi kan melde oss inn i et av de som finnes, eller vi kan starte nye.

Skal demokratiet fungere er det viktig at vi følger spillereglene, hver gang noen bruker «sivil ulydighet» – det fine navnet på hærverk mot fellesskapet, så fjerner vi en bit av grunnmuren. Når en mann bestemmer seg for å ødelegge dagen for 250018 personer en dag i London, så ødelegger han også litt av det demokratiet han tror han beskytter.

Oh: Og jeg sier «fattige» fordi det å være fattig i den vestlige verden i dag, enten det er Stavanger eller London, som regel betyr at du ikke har råd til den nyeste mobiltelefonen eller bilen, ikke at du lurer på hvor du skal få penger til ditt neste måltid.