The Boat Race som demokratisk problem

I går var det, for 159. gang tid for det årlige kappløpet på Themsen mellom Oxford og Cambridge. Dette er en britisk institusjon på nivå med Holmenkollsøndagen eller 17. mai. Det er ikke uvanlig med et par hundre tusen tilskuere langs elven når løpet pågår. De aller fleste storkoser seg.

Oxbridge, det sammensatte navnet for de to eldste britiske universitetene, har sammen levert stort sett samtlige britiske statsministere. Siden krigen har det kun vært 4 statsministere som ikke har fått sin utdannelse med en av de to (Oxford) – Gordon Brown, John Major, James Callaghan og Winston Churchill er unntakene.

I 2013 utgaven av løpet fikk vi se to båter med 9 personer om bord som alle er, på overflaten, blant de som var heldige når talent ble utdelt. Det var flere deltakere i går som også var med i OL i 2012 i London. Noen av dem kom også hjem med medaljer rundt halsen. Roerne som deltar i løpet er altså ikke bare atleter på høyt nivå, det er også personer med mer hestekrefter mellom ørene enn gjennomsnittet i befolkningen. Det kryr av master- og doktorgradsstudenter i båtene.

Noen av oss mange som ikke kom inn på noen av disse to universitetene er allikevel i stand til å sette pris på tradisjonen og prestasjonene. Så har du folk som Trenton Oldfield, som mener dette er et passende sted å vise sin misnøye med demokratiet. I fjor svømte han ut og ødela løpet. For 250.000 tilskuere og 18 topptrente idrettsutøvere.

I år har han prøvd å forklare hvorfor i The Spectator. Nederst på den siden jeg linket til, blir herr Oldfield stilt til veggen i en debatt der han prøver å forklare bakgrunnen for sine handlinger. Han bruker en ganske vanlig debatt taktikk når man merker man taper, han flytter mål og bruker nye argumenter og forklaringer hver gang han blir argumentert i senk.

Fra mitt ståsted skal jeg prøver å oppsummere hva han prøver å si:

  1. Han er ikke enig i den politikken dagens britiske regjering fører.
  2. Han har problemer med å tro at folk ikke mener det samme som ham selv, så da må alle de som stemte på de to partiene i dagens britiske regjering ha blitt lurt
  3. Siden folket i Storbritannia ble lurt, og demokratiet ikke virker, så må han ta jobben i sine egne hender og bryte lover for å redde samfunnet.
  4. Folk som bor rundt ham i Øst-London er «fattige»

Han er altså så arrogant at han tror han vet bedre enn alle de som ikke er enige med ham. Og hovedproblemet, slik han ser det, er at de som styrer har gått på fine skoler. De er en del av eliten.

En av de fire britiske statsministerne i listen min over, han som ofte blir ranket som den beste, Winston Churchill, sa det slik: Demokratiet er den absolutt verste styreformen. Bortsett fra alle de andre som er prøvd.

Demokratiet er det vi har, og vi har måter å uttrykke oss når vi er missfornøyde med de som styrer – vi har aviser, blogger, twitter – og vi har politiske partier. Vi kan melde oss inn i et av de som finnes, eller vi kan starte nye.

Skal demokratiet fungere er det viktig at vi følger spillereglene, hver gang noen bruker «sivil ulydighet» – det fine navnet på hærverk mot fellesskapet, så fjerner vi en bit av grunnmuren. Når en mann bestemmer seg for å ødelegge dagen for 250018 personer en dag i London, så ødelegger han også litt av det demokratiet han tror han beskytter.

Oh: Og jeg sier «fattige» fordi det å være fattig i den vestlige verden i dag, enten det er Stavanger eller London, som regel betyr at du ikke har råd til den nyeste mobiltelefonen eller bilen, ikke at du lurer på hvor du skal få penger til ditt neste måltid.

SAS: Born to lose

SAS ble i helgen reddet. Igjen.

Jeg tror tiden for et felles skandinavisk flyselskap er over. Det er flere grunner til dette, og jeg går gjennom dem under.

Først av alt, så har SAS, som kjent, høye kostnader, men de klarer ikke å levere et veldig høyklasse produkt. Grunnleggende markedsførings-teori forteller oss at dersom man rangerer selskaper på to akser: kvalitet og pris, så er det de som klarer å selge billig, men med lav kvalitet, eller de som klarer å selge dyrt med høy kvalitet som lykkes. Dersom man har høy kvalitet og lav pris, har man som regel for høye kostnader. Har man høy pris og lav kvalitet velger markedet noe annet.

I klesbransjen så er det merker som H&M og Armani som er suksesshistoriene. Ryan Air er et av mange luftens H&M, mens det er flere arabiske flyselskaper som konkurrerer i den andre enden. Etihad og Emirates er eksempler på selskaper som overgår kvaliteten SAS klarer å levere til sine rike passasjerer med god margin. Disse flyselskapene har i tillegg en fordel i at de er statseide, og eide av stater som ikke bryr seg om hvor mye penger de taper. Luftens Manchester City, Etihad, tjener for eksempel nesten ikke penger, og 2011 var første gang de gikk i pluss.

Skal du fly fra Asia til Europa eller fra Asia til Nord-Amerika, så er SAS et av mange alternativer. Men de er altså et dyrt og dårlig alternativ. Og de flyr deg til relativt usentrale Skandinavia. Når alternativene for et besøk i Europa er Amsterdam, Paris, Frankfurt eller London, så blir selv Kastrup for spesielt interesserte. Og dersom jeg skal fly interkontinentalt fra Stavanger, har jeg valget mellom Gardermoen, som betyr tollklarering der i stedet for Sola, eller en av de andre byene, som gir meg flere valg av destinasjoner og mye mindre stress. Skal du komme deg rundt i Skandinavia, går det direktefly til flere byer i Skandinavia fra London enn fra noen by i Skandinavia. Flytter man tankeeksempelet til en innbygger i Hamburg som vil til Chicago, er også SAS et dårlig alternativ.

For et flyselskap kan antallet forskjellige flytyper man flyr et problem. Det er en grunn til at Widerøe ikke opererer Airbus A380 på ruten mellom Bergen og Sogndal. Det er altså grunner til å ha forskjellige modeller til forskjellige ruter. Men hver flytype betyr ekstra utgifter, i form av sertifisering av mekanikere og flygere, i form av delelager og så videre.

Ryanair flyr et type fly: Boeing 737-800. Ryanair har i følge Wikipedia en flåte på 289 fly av denne typen. Norwegian følger stort sett samme modell: En flytype og valg av ruter som passer til modellen. Norwegian holder på å anskaffe Boeing 787 Dreamliner og de har bestilt både Boeing og Airbus sine neste generasjon fly av 737-størrelse. Dreamlineren dekker et helt annet behov enn flyene de har i dag, og skal jo faktisk operere som et eget selskap. Jeg har også en misstanke om at de har satt seg i køen hos begge fabrikanter, men bare kommer til å ta i mot fly fra en av dem – og da Boeing. Det kan være greit å bruke to leverandører mot hverandre i forhandlinger og bare det å ha reservert plass i køen er verdifullt i seg selv.

SAS har en flåte på 138 fly. av 11 forskjellige modeller. Flere av disse modellene overlapper hverandre, og det hadde vært mye smartere å bytte dem ut så fort som mulig. Men det koster penger. Som SAS som kjent har lite av. Så i stedet er de nødt til å fortsette å bruke fly som koster dem mer i vedlikehold og andre utgifter. Og gamle fly bruker mer drivstoff og krever mer vedlikehold for hver time i luften.

I følge Boeing sin egen prisliste, koster et fly av neste generasjons Boeing 737 rundt $100 millioner. Slik jeg ser SAS sin flåte er det minst 40 fly som bør fases ut og erstattes så fort som mulig. Men vi skattebetalere i Skandinavia har vel ikke utpreget lyst til å bruke flere milliarder dollar på nye fly for et døende selskap?

Det er vondt for vår skandinaviske stolthet, og det vil bety tap av flere tusen arbeidsplasser, spesielt i København, men dagens SAS har ikke livets rett.

Live fast, die Jong!

Da har verdens største enkeltforbruker av Hennessy cognac forlatt oss. Så vidt jeg vet, har ingen enda kommet med noen beskrivelse av hvordan han ble hentet hjem til himmelen, men jeg tipper Kim Jong Il sikkert døde en smule mer spektatulært enn snittinnbyggeren i Nord-Korea.

Det er nå landesorg i verdens mest lukkede land, og spekulasjonene flyr om hva som kommer til å skje nå.

Noen kommentatorer ser ut til å tro at siden den mest sansynlige arvtakeren, Kim Jong-il er utdannet i Sveits, og har sett hvordan den vestlige verden fungerer, så er det et håp for Glasnost, Korean-style. Foreign Policy oppsummerer litt om det vi vet om junior her.

Som om Stalin, Pol-Pot, Hitler, Saddam Hussein eller hvilken som helst annen diktator man kan tenke seg, drev med undertrykkelse fordi man manglet kunnskap. Kim Jong-Il var så glad i kapitalistisk film at han kidnappet seg en filmindustri.

Enkelte ser også ut til å håpe at frihetens vinder kan blåse fra Nord-Afrika og Midtøsten over til Den demokratiske folkerepublikken Korea (finnes det forresten et land i verden med «Demokratisk» i navnet som faktisk er det?). Dessverre er det effektive brannvegger mellom Nord-Korea og resten av verden. Twitter og Blackberry virker ikke i Pyongyang. Kim Il-Sung, den evige presidenten, døde kanskje i 1994, men det stopper ham ikke fra å styre.

Desverre er det bare et land som kan sørge for at det nord-koreanske folket får stemmerett og nok mat. Og det er at Kina bestemmer seg for at de skal få det.

09.11.2001

De fleste som var bevisste i 2001 vet hvor de var når USA ble angrepet 11. september 2001. Jeg er også en av disse.

Men for meg er dette en av to veldig spesielle datoer i 2001 for meg. Jeg har alltid vært glad i Italia, og 15. september 2001 reiste jeg til Milano for første gang. Vi var veldig i tvil om vi skulle gjennomføre turen, men vi angret ikke et sekund når vi først reiste. Tre små dager etter angrepene var sikkerhetstiltakene strenge. Linate flyplassen krydde av Carabinieri med maskinpistoler. Alle butikkene på Ponte Veccio i Firenze hadde plakater i vinduene som uttrykte støtte med og sympati for amerikanere.

Vi reiste hjem 6. oktober 2001. SAS maskinen vårt tok av fra Malpensa. 2 dager senere skjedde katastrofen på Linate.

Tidenes kjekkeste ferie ble altså omkranset av to hendelser med mindre hyggelig innhold.

I sommer besøkte jeg USA og New York. Det er ikke nødvendig å ta turen sør på Manhattan for å bli minnet på at noe historisk skjedde for 10 år siden.

NYPD

NYPD

Det finnes ting som minner deg på tvillingtårnene i hele byen. New Yorkere lar seg ikke påvirke i hverdagen, men det er allikevel ikke et tema som ligger veldig dypt begravet. De minnene som finnes, tyder allikevel på at amerikanere er et mindre blodtørsting og hevngjerrig folk enn klisjeene vil ha det til. Man sørger over de tapte, men snakker lite om hevn.

Dersom man tar en tur til USS Intrepid, et pensjonert hangarskip som fungerer som museum, er det ikke vanskelig å finne tv-skjermene som viser intervjuer med veteraner fra kriger amerikanske styrker har vært involvert med. Og intervjuene handler om de mentale sårene disse veteranene sliter med i dag.

Historien om hva som har skjedd med Ground Zero, tomten der tvillingtårnene sto, og igjen holder på å reise seg, bekrefter et gammelt sitat fra Winston Churchill: America will always do the right thing – but only after having exhausted all other possibilities.

Etter noe som kunne se ut som endeløse diskusjoner og krangler om hva de skulle gjøre med tomten, bygger de nå opp til en etasje om dagen på det nye One World Trade Center og tårnet vil være ferdig i 2013. Imponerende!

Trafikken i New York

Dagbladet har oppdaget at trafikken i New York kan virke kaotisk og farlig. Statistikken sier visst at 74% av alle ulykkene i New York skjer i kryss. Statistikken der er overveldende. Hvordan er det mulig at 26% av ulykkene IKKE skjer i kryss? Som Dagbladet sier: Det er 12370 kryss i byen. Og mellom disse kryssene er det stort sett rette, oversiktelige strekninger.

New York

Jeg kom nylig tilbake fra mitt første besøk til byen som aldri sover. Det store eplet har lagt igjen en mengde inntrykk.

Noe av det som mest tydelig forklarte litt om forskjellen på Norge og USA er å tilbringe litt tid på et folkerikt sted, for eksempel Times Square, en sen kveldstime. Det kryr av folk. Det kryr av kameraer. Det kryr av folk med kameraer.

Kameraene var konstant rettet i samme retning. Hver gang en spesiell type person viste seg offentlig, ble de omsvermet av folk som ville ha bilder, som ønsker å hilse, og som ønsket å si et takk eller to.

I Norge er det sjelden man ser medlemmer av de tre forsvarsgrenene i uniform på byen. Og når de viser seg, er det stor sjanse for at de ikke blir tatt veldig godt i mot.

I USA blir marinegaster eller marineinfanterister tatt i mot som stjerner. Jeg hadde et inntrykk av at dersom en 16 årig jente fikk velge mellom å møte Justin Bieber eller Private Joe Smith, USMC, så ville hun velge sistnevnte hver gang.

Hvis kollektivtransport er svaret, hva er spørsmålet?

Jeg kom nylig hjem fra en tur til London. Et sted jeg prøver å besøke flere ganger i året. Hver gang jeg er i London, eller en annen av de store verdensmetropolene, så slår det meg at det å reise kollektivt er oppskrytt.

Vi hører ofte fra politikerne våre at det ikke er mulig å bygge nok veier til å løse transportbehovet vårt bare med privatbiler. Mine erfaringer med London, Paris og andre storbyer er at det ikke ser ut til å være mulig å gjøre det med kollektive transportmidler heller.

Det er rett og slett en kjip opplevelse å ta t-banen i rushtiden – trangt, svett og stress. Buss er like galt.

Dersom man svirrer rundt i en storby som turist, og ønsker komme seg fra en turistattraksjon til en annen, er det greit å ta buss og bane. Det gjør ingenting om togene er trege, eller man må bytte linje 3-4 ganger. Som turist kan man også velge å tilbringe rushperiodene på hotellrommet, eller på cafe. Eller i en park. Skal man komme seg hjemmefra til jobb, eller motsatt, er det ikke like hyggelig. Skal man komme seg fra a til b, med en sving innom barnehagen og butikken, blir det tilsvarende mye vanskeligere. Privatbilen er da svaret på de fleste spørsmålene om transport.

Her i Stavanger snakker man om å bygge seg bybane. Noe jeg ser frem til. De utkastene jeg har sett ser ikke ut til å svingen innom mitt hjem, men det vil i det minste bety litt mindre trafikk på veiene.

Og det er kanskje det viktigste  poenget mitt. Er jeg mot bybane? Nei. I en ideell verden hadde jeg hatt en reell mulighet til å velge om jeg vil ta buss, bil, sykkel, tog eller helikopter til jobb. Jo flere alternativer vi har, jo enklere blir det å bruke hvert enkelt alternativ. Dessverre er det i Norge slik at uansett hvor umulig bilen er å erstatte, skal vi alle sammen tvinges til å betale blodpenger for å bruke den.