Baronesse Thatcher, Hitler, Stalin og Djevelen

Storbritannia mistet for få dager siden en av sine viktigste og mest innflytelsesrike statsministere gjennom alle tider. En av etterkrigstidens mest innflytelsesrike politikere i hele Europa gikk bort.

De to setningene burde ikke være spesielt kontroversielle. Dersom du skulle finne på å si at  den beste britiske statsministeren siden andre verdenskrig har forlatt oss, eller at den største britiske statsministeren i fredstid har avgått med døden, så er det god sjanse at du som leser får høyt blodtrykk.

Som en politiker som klarte å gjennomføre mange av sine mål, og som politiker hjemmehørende til høyre for sentrum, var hun upopulær allerede tidlig i sin regjeringstid. Mye av dette handler om hva som er politisk korrekt. London loves business har skrevet en artikkel som viser hvordan noen av mytene som har vokst rundt henne bare er tull.

Foreign Policy har en laget av sine vanlige, gode «Think Again» artikler om Thatcher, som ser på flere siden av henne og politikken hennes. Du må logge inn for å lese den, men det er gratis.

Det er selvfølgelig haugevis av eksempler på hvordan forskjellige venstrevridde mennesker har reagert på nyheten om at Jern-Maggies bortgang. Det virker som om enkelte har glemt at hun faktisk ble valgt tre ganger, og Lady Thatcher ikke akkurat var en diktator. Alle hennes politiske valg ble godkjent av Parlamentet.

Morrissey og andre rockemusikere fra 80-tallet trenger ikke å like det. Du trenger ikke å like det. Les de to artiklene jeg har lenket til, og husk va Oasis sang:

Please don’t put your life in the hands, of a rock’n’roll band, who’s gonna throw it all away.

Det virker som om Thatcher var et offer for mye av det jeg skrev om i den forrige posten: Når noen folk bare tror det de tror sterkt nok, så gjelder ikke demokratiske regler lengre.

Advertisements

Bruk av vold…

I går blogget jeg om hvor lite jeg synes om bruk av vold for å uttrykke uenighet med politiske motstandere.

I dag ødelegger en gjeng studenter/bråkmakere i London en i utgangspunktet fredelig demonstrasjon mot kutt i finansieringen til britiske univeristeter med å invadere hovedkvarteret til det konservative partiet.

Ordbok definisjonen på terror er:

bruk av organiserte voldshandlinger for å fremme politiske mål

Jeg håper virkelig at disse pøblene ikke klarer å oppnå målet sitt med disse metodene. Det var nettopp valg i Storbritannia, og et flertall av de som avga sine stemmer ville ha ny regjering.

 

Borgerrettigheter og menneskerettigheter

Hver gang det er valg, snakker mediene våre om «borgerplikten», det å stemme. Det kalles også stemmeretten. Når det nærmer seg valg i Norge, pleier jeg å plage alle rundt meg med å kalle det «borgerprivilegiet» – det å få lov til å velge fritt hvem vi ønsker å stemme på, er et privilegium norske statsborgere har. Det er et privilegium vi ikke deler med alle de andre innbyggerne på denne planeten.

Denne uken har vi fått noen flere med stemmerett i verden – mennesker som er dømt for å ha begått alvorlige kriminelle handlinger i Storbritannia.

En morddømt mann, John Hirst, har gått til den europeiske menneskerettighetsdomstolen og har fått endret britiske lover slik at han nå har fått stemmerett.

Hvis vi ser bort fra at Hirst virker som et ufyselig menneske – det er tross alt nok av tullinger i Norge som har stemmerett – får det meg til å tenke på forskjellen på borgerrettigheter og menneskerettigheter.

Vi har flere grunnleggende menneskerettigheter. FN har en grei definisjon på hva disse er.

Men det er en forskjell på hva som er våre grunnleggende, ufravikelige rettigheter som mennesker, og hva som er våre rettigheter som borgere av Norge. Jeg synes for eksempel at det egentlig er helt greit at dersom du har myrdet et annet menneske, så sier du fra deg retten til å velge regjering. Bedre bevis på at man mangler dømmekraft skal man lete lenge etter, vil jeg påstå.

Engelske politikere

Før valget i vår, brukte Labour lederen Gordon Brown, bakgrunnen til den konservative David Cameron som et argument for å stemme på Labour. Cameron er fra privilegert bakgrunn, og har gått på noen av de fineste og dyreste skolene i verden: Eton og Oxford. Denne bakgrunnen, ble det sagt, gjorde Cameron ute av stand til å forstå vanlige folks problemer.

La oss i denne omgangen ignorere at Tony Blair, Gordon Browns forgjenger som både Labourleder og statsminister, fikk sin utdannelse på Fettes College (det koster i følge websiden opp mot £8600 å gå der) og Cambridge. La oss også ignorere at den forrige konservative statsministeren i Storbritannia, John Major, måtte ut i jobb som 19 åring.

Ed Milliband, som når er valgt til leder for Labour, har sin bakgrunn fra området rundt Primrose Hill i London. Hvis du ikke har vært der – det er ikke en av fattigste bydelene i London. Faren hans blir av wikipedia beskrevet som en «Marxistisk intellektuell». Red Ed fikk sin universitetsutdannelse fra Oxford. Og London School of Economics. Og han jobbet et år på Harvard. Selv om man i Yes, Minister (Javel, Statsråd på norsk) sier om en minister: «Han gikk ikke på Oxford eller Cambridge. Han gikk ikke engang på LSE!» så er ikke det tre utdanningsinstitusjoner «vanlige» folk har mulighet til å benytte.

Det blir spennende å se hvordan Red Ed bruker sin bakgrunn som opposisjonsleder, og hvordan Dave svarer. Red Ed har ikke bakgrunnen til gjennomsnittsbriten.

Tony Blair gets it

Overraskende nok kan det se ut som om Tony Blair faktisk forstår litt om årsakene til finanskrisen. I motsetning til vår tidligere finansminister, Kristin Halvorsen og de fleste andre norske politikere med rød/grønn overbevisning.

THE FINANCIAL CRISIS

First, «the market» did not fail. One part of one sector did. The way sub-prime debt was securitized, spliced and diced and sold on with no real appreciation of underlying risk or value was wrong, irresponsible and immensely damaging.

….

Second, government also failed. Regulations failed. Politicians failed. Monetary policy failed.

Tony Blair

Hver gang jeg leser en ny sak om biografien til Tony Blair, så tenker jeg tilbake på boken og filmen The Ghost, skrevet av Robert Harris (både film og bok anbefales!), og jeg har problemer med å ta saken helt alvorlig.

Jeg kommer nok til å lese biografien etterhvert, men jeg kommer nok hele tiden til å lure på hvem som egentlig skrev boken… (Det ligger 5-6 andre bøker i to-do folderen på kindle’en min allerede)

Statsminister David Cameron

Da har Gordon Brown kastet sin siste mobiltelefon på en medarbeider og mobbet sin siste kollega som statsminister.

Det blir spennende å se hvor lenge Cleggeron regjeringen blir sittende. Jeg har ikke hørt noe enda om hva vilkårene for den nye regjeringen er, men jeg tror en ny valgordning med proporsjonal representasjon vil føre til mer ustabile regjeringer.

Denne regjeringen står foran større økonomiske utfordringer enn noen regjering på en generasjon, så de får en vanskelig jobb foran seg. Jeg tipper det er høye odds på at regjeringen varer et helt år.