Nye redningshelikoptre

For en god stund siden skrev jeg en post om hvilket redningshelikopter den norske forsvaret bør satse på i fremtiden. Alle de gode argumentene ble listet opp her.

Nå rapporterer VG.no at regjeringen følger mitt råd, og går i forhandlinger med AugustaWestland om innkjøpt av AW-101 Merlin helikoptre. Som jeg skrev for et litt kort år siden: Jeg tror ikke regjeringsmedlemmer leser min blogg, men jeg liker å se at mine anbefalinger blir fulgt.

Advertisements

Hykleriske regjeringer

Det har blitt litt oppstyr i medier verden over etter avsløringene om at amerkanske National Security Agency har avlyttet regjeringsledere i land som regner seg selv som allierte med USA.

Venner stoler på hverandre, man spionerer ikke på sine beste venner.

Observante der ute har sett at det har blitt mindre oppstyr om dette i Storbritannia enn i andre land, som for eksempel Tyskland eller Brasil. Jeg har ment at grunnen til dette er at mens britiske GCHQ har teknologi og mulighet til å drive tilsvarende overvåkning som amerikanerne, så har Brasil og Tyskland ikke ressursene til dette.

De er egentlig mest sjalu.

Selv om man skal i møte med en stats- eller utenriksminister fra et vennligsinnet land, så kan det være man skal forhandle om næring, eller kultur, eller en annen fordeling av en knapp ressurs. Og da er det kjempenyttig å vite hva motstanderen tenker.

Da blir det også litt morsomt når Foreign Policy i dag rapporterer:

After publicly shaming the United States for spying on Brazilian government and business electronic communications, Brazil admitted yesterday to spying on international diplomats, including representatives from the United States, Iran, Russia, and Iraq.

Rik eller fattig?

Den alltid fantastiske Scott Sumner går til angrep på statistikk som skal vise hvor mange fattige eller rike det finnes i USA.

I følge definisjonen på rik som brukes, er en familie rik dersom man bor på det rette stedet og både far og mor jobber på McDonalds (til minimumslønn) og jobber litt overtid.

Jeg har to problemer med statistikk som viser at forskjellene mellom fattig og rik øker.

  1. Jeg har ikke noe problem med at forskjellen på meg (som har en ca. normal lønn) og Kjell Inge Røkke øker, så lenge min (og de fleste andres) lønn øker. Det viktigste er ikke hvor mange Ferrarier de superrike har råd til, men at den almenne levestandarden øker.
  2. De såkalt fattige i Norge – det vil som regel si folk som ikke jobber av en eller annen grunn, eller folk som har lavtlønnede jobber, er ikke fattige. De er kanskje relativt fattige – i forhold til folk med jobber – men de er ikke absolutt fattige. Absolutt fattige har ikke råd til mat hver dag, relativt fattige har ikke råd til den nyeste tv’en. Det er ytterst få absolutt fattige norske statsborgere, takket være et veldig bra sosiale ordninger.

Et tredje punkt er at en alenemor som studerer på NHH, kan være relativt fattig akkurat nå, men så fort hun er ferdig utdannet, har hun gode muligheter til å gjøre store byks på rangstigen.

Baronesse Marareth Thatcher oppsummerer venstresidens syn på klassekamp ganske greit i denne videoen:

http://www.youtube.com/watch?v=pdR7WW3XR9c

John M. Keynes, ikke helt dust?

De fleste selverklærte økonomieksperter – og spesielt de som har lært seg økonomi på youtube – har en tendens til å kalle seg selv studenter av den østeriske skolen. Det betyr at de er fans av Hayek, og ikke Keynes.

Å bli kalt Keynesianer er det verste skjeldsordet til Schiffs fanklubb. Jeg har selv blitt offer for denne utskjellingen.

Denne omtalen svir ikke spesielt mye. Det flere grunner til det, viktigst av alt er at det viser en mangel på kunnskap. Det er ikke sånn at verdens økonomier kun har to valg, slik det virker mange av disse aluminiumsfoliehattbærerne tror. Den andre grunnen er at selv om Keynes ikke alltid hadde rett, hadde han mye riktig. Den tredje grunnen er at dersom man studerer litt økonomisk historie, så ser man at man kan lære noe av å lese Marx, Keynes, Hayek, Schumpeter og Smith.

Verdens økonomiske teoretikere forsøker alle sammen å forklare enten hvordan verden fungerer, bør fungere eller kommer til å fungere. De har alle sine teorier og modeller, og alle sammen foredler ideer om hvordan verden rundt dem ser ut.

Men hva med godeste Keynes? De fleste vet at han hadde sine teorier og modeller om samfunnsøkonomi. Mange vet at han var hjernen bak Bretton-Woods samtalene, som har hatt veldig stor betydning om hvordan verden kom til å se ut etter andre verdenskrig.

Man har også kanskje hørt om hans teorier om motkonjungtur politikk?

Jeg tviler på at jeg er den eneste som visste om hans fantastiske evner som investor. The Daily Telegraph rapporterer at Keynes styrte investeringene til King’s College, Cambridge mellom 1924 og 1946. Altså en av de mest turbulente periodene verden noen sinne har sett, med både det store Wall Street krasjet i 1929, den etterfølgende store depresjonen på 30 tallet, og til slutt alle krigers mor, Andre Verdenskrig. Og i denne perioden klarte han å levere en annualisert avkastning på 12%.

Slå den!

Økonomisk kollaps

En av bloggene jeg følger, The Market Monetarist, har skrevet et innlegg som svarer på alt svadaet som finnes der ute om kollapsen av dollaren. 

Dansken Lars Christensen kan dette bedre enn meg, og forklarer alt med en konsistens som er mye bedre enn alt det selvlærte østeriske økonomer klarer å skrive.

Les her!

Bunn 10 menneskelige handlinger.

Den britiske konservative politikeren Zac Goldsmith tweetet følgende tidligere i kveld:

Zac Goldsmith

If you had to list the top ten human crimes of all time, US spraying of Monsanto’s Agent Orange in Vietnam would surely feature. #trashed
Dette fikk meg til å tenke på hva bunn 10 egentlig er. Jeg tenkte på ting som Holocaust, Røde Khmer, Slavehandelen mellom Europa/Afrika/Amerika, Kulturrevolusjonen i Kina, Folkemordet i Rwanda, Japans oppførsel i Mandsjuria, Det tyrkiske folkemordet mot Armenere under første verdenskrig, alt det Stalin fant på og så videre.
Wikipedia har en egen artikkel Genocides in History. Vi mennesker er rett og slett slemme med hverandre. Og det ser ikke ut som om hudfargen har noe spesielt å si.
Amerikanernes oppførsel under Vietnamkrigen var ikke spesielt hyggelig, men det var en krig og motstanderne var ikke spesielt hyggelige de heller. Zac Goldsmith er kanskje konservativ, men han utviser en typisk venstrevridd europeisk holdning til USA og historie.

Litt mer om det amerikanske gjeldstaket

I forrige innlegg skrev jeg litt om hvorfor jeg mener budsjettkampen i USA er som den er. Jeg skrev i en setning at det er historiske grunner til at de først vedtar et budsjett som bestemmer hvor mye penger som skal brukes, mens skritt to er å godkjenne finansieringen i skritt 1.

Kanskje det er smart å forklare detaljene rundt hvorfor dette skjer i to skritt?

I 1979 fikk et ungt medlem av representantenes hus, Dick Gephardt jobben med å fikse stemmene som skal til for å godkjenne en avstemning om gjeldstaket. Dette var en jobb han ikke likte, og han fant ut at det var mulig å kombinere de to skrittene. Surf’n’turf løsningen (som egentlig er det fornuftige) ble innført, og fungerte helt fram til 1995. 

Newt Gingrich, som ble valgt til Speaker of the House i 1995, innså at dersom man har en egen avstemning for gjeldstaket, og man kontrollerer representantenes hus, så har man et metaforisk balletak på budsjettprosessen, og kan tvinge gjennom mye man egentlig ikke har stemmer til. 

Businessweek.com skriver litt om prosessen, historien og en mulig løsning her.

Litt trivia, som jeg ikke har analysert i detalj: I følge Wikipedia, har alle amerikanske presidenter siden Herbert Hoover funnet det nødvendig å øke grensen for hvor mye statsgjeld USA får lov å ha. George W. Bush blir kritisert for å ha vært en økonomisk katastrofepresident, men han måtte bare øke gjeldstaket syv ganger, mot åtte under Clinton, 18 under Reagan og syv til nå under Obama. George W. måtte finansiere to dyre kriger under omtrent hele sin periode.