Uhjelp og veldedighet
Vi i Norge liker å tro at vi er de beste i verden på uhjelp og veldedighet. Og vi er ganske gode.
Mange har skrevet mye om Olav Thon sin beslutning om å donere formuen sin til et eget fond. Jeg velger å ikke bry meg så mye om skattefordeler eller ulemper eller andre årsaker til hvorfor han gjør dette.
Men City A.M sin årlige oversikt over verdens største veldedige fond, viser et par ting:
1) Amerikanerne er mye flinkere enn alle andre til å gi bort pengene sine
2) Olav Thon er en internasjonal «smågutt»
Nummer 20 på listen over de 20 fondene som ga mest penger til veldedige formål i 2013, The Ford Foundation, var i 2011 totalt litt over $10 milliarder. Olav Thon sin formue er på cirka 1/3 av dette.
Amerikanerne blir normalt sett på som egioster, men halvparten av de 20 mest gavmilde stiftelsene i 2013, var amerikanske, med Bill & Melinda Gates Foundation i en soleklar ledelse.
Vi nordmenn havner normalt godt ut når Center for Global Development rangerer de rike. Men vi havner, som vanlig, nær bunnen når det gjelder handel. Les mer spesifikt om Norge her. Dersom vi ikke hadde gitt kuene våre så generøse støtteordninger, så kunne vi ha fått hamburgerne våre produsert i uland, og vi kunne ha fått frigjort mer land til boliger (lavere boligpriser!), vi hadde fått flere teknologisk flinke bønder i andre yrker (mindre press på økonomien og arbeidsmarkedet – som igjen fører til bedre konkurranseevne) og vi hadde hjulpet uland. Det er en Win-Win-Win, det og de er sjeldne.
Morrissey og Nobels Fredspris
Steven Patrick Morrissey er en interessant fyr. Han ser ut til å ha en underfundig sans for humor, og han lager fin musikk.
Politisk er han er han vanskelig å nagle fast. Han har bedrevet alt fra lefling med fascisme til omtrent millitant vegetarisme. Hans uttalelser om Utøya og Regjeringsbombingen og KFC har fått mye oppmerksomhet i Norge. For briter føyer det seg inn i en lang rekke av kontroverser.
Han er invitert til Nobelkonserten i kveld og det blir tatt opp at han kanskje ikke er den ideelle gjesten til et slikt arrangement.
Men ønsker vi oss bare politisk korrekte musikere? Jeg gjør ikke det. Veldig mye av musikken jeg hører på og liker, inneholder tekstlinjer jeg ikke er enig i. Enda mer av den fremføres av artister jeg ikke er enige med. Og det plager meg fint lite. Talent for å lage fin musikk eller skrive en bra tekstlinje henger ikke sammen med en evne til å se hvordan verden er skrudd sammen, eller hvordan den burde være skrudd sammen. En rockestjerne som reiser verden rundt i en boble av ja-menn, groupier og narkotika har ikke den samme virkelighetsoppfattelsen somm meg. De fleste rockestjerner er mer opptatt av å lære seg å spille gitar enn økonomi eller historie.
Det er ytterst få artister som har politiske standpunkt som er så ekstreme at jeg ikke klarer å høre på musikken deres. I farten er det eneste eksempelet jeg kommer på U2. Ikke bare virker det som om Bono er en anus verdensklasse, de reiser verden rundt i jetfly og forteller folk om hvordan de burde bruke pengene og leve livene sine, mens bandet har flyttet fra Irland til Nederland for å spare skatt. Og de lager hysterisk dårlig musikk.
Det hadde blitt triste veldedighetskonserter dersom man måtte utelukke alle kontroversielle uttallelser eller alle som bruker rusmidler vi ikke liker.
Verdensøkonomien forklart på to linjer
City AM har «stjålet» noen tall og laget en graf som forklarer verdens økonomier veldig greit og veldig kort:
Nelson Mandela terrorist og pasifist?
Det er ingen tvil om at verden har mistet en av sine aller største sønner når vi mistet Nelson Mandela. Måten han taklet overgangen fra Apartheid i Sør Afrika er beundringsverdig, og er et eksempel til etterfølgelse. Flere steder i verden skriker etter en person som på samme måte kan takle overgangen fra et styresett til et annet – tenk hvordan oppløsningen av Jugoslavia kunne ha gått med Mandela i førersetet?
De fleste som skriver og snakker om Mandela i disse dager, husker en fredelig gammel bestefar. En mann som så ut som om han alltid smilte og som aldri kunne ha gjort en flue fortred. De fleste som skriver om Mandela i disse dager bryr seg mest om det han gjorde mens han satt i fengsel og etter han slapp ut.
Men historien til Mandela er mer nyansert enn det politisk korrekte Norge vil ha det til.
ANC, Sør Afrikas svar på Arbeiderpartiet, har styrt landet siden Nelson Mandela ble landets første president valgt av hele befolkningen. ANC var en ulovlig organisasjon i mange år. De organiserte motstand mot det hvite mindretallsstyret.
Og de drev med terror. En av grunnleggerne av Umkhonto we Sizwe (på engelsk: Spear of the Nation, forkortet MK) var Nelson Mandela.
Amnesty International har dokumentert at de drev med noe som ligner veldig på konsentrasjonsleire hvor motstandere ble torturert og henrettet. MK drev bombekampanjer og brukte IEDs mot bønder – noe som desverre også rammet svarte arbeidere. Dette er grunnen til at Nelson Mandela faktisk helt frem til 2008 var definert som terrorist i USA.
En annen etablert sannhet om Mandela og ANC er at Margareth Thatcher var en venn av Apartheid styret og en fiende av ANC. Den britiske bloggeren Guy Fawkes fikk mye pepper for å ha publisert dette. Men Guy Fawkes ser ut til å ha god ryggdekning fra Mandela selv:
She is an enemy of apartheid… We have much to thank her for.
Fawkes har også publisert dette brevet som dokumenterer ganske godt holdningen til den britiske regjeringen på 80-tallet.
Men det ser for meg ut som om boikott som virkemiddel egentlig bare «virker» når man er på motsatt side av de som skal boikottes – de fleste på venstresiden synes den amerikanske handelsboikotten av Cuba er hårreisende og nytteløs. Det samme gjelder boikott av Iran. Men de samme folkene har store problemer med å kjøpe appelsiner fra Israel. Og det var totalt uaktuelt å ha dialog med Sør Afrikas Apartheid regime. Kanskje det blir et eget tema en gang på bloggen.
Prostitusjon – Yes! Yes! Yes!
Jeg kom over to forskjellige ting i dag som indirekte kan fortelle oss ganske mye om prostitusjon i Norge.
Først litt om den norske sexkjøploven: Loven har som mål å stoppe prostitusjon og menneskehandel. Det er veldig enkelt å finne beviser på at den ikke klarer det første – i Stavanger sentrum står det hver kveld en stor gjeng afrikanske horer, med mer eller mindre aggressive salgsteknikker. Jeg har ikke funnet noe særlig konkret informasjon om hvordan disse nigerianske damene kommer til Norge – men jeg tviler på at de er født her. Denne eldre artikkelen fra Foreign Policy argumenterer overbevisende at flere av argumentene mot trafficking egentlig ikke stemmer – de som smugles vet oftest hvilket yrke de skal jobbe i, det er ikke kontrollert av mafiaer og det har ikke særlig mye å bety om prostitusjon er lovlig eller ikke.
Et annet argument mot prostitusjon er at salg av kropp skader den prostituerte både mentalt og fysisk. Vi vet også at snekkere og sykepleiere får belastningsskader og rockestjerner ødelegger både kropp og sjel med usunne vaner. Ingen ønsker at sin sønn eller datter skal ta jobb i sexindustrien, men er det egentlig noen som ønsker at sine barn skal få jobb som vaskekone eller i kassen på Rema?
Dersom vi ønsker å kvitte oss med menneskesmugling, så bør vi jobbe mot menneskesmugling, ikke gå mot et av mange yrker smuglingen leverer arbeidere til. Dersom vi forbyr kniver, så kutter vi kraftig i antallet drap som skjer – men vi fjerner også millioner av brødskiver.
Nå til de to artiklene som startet det hele:
Foreign Policy rapporterer at STRASS, franske sexarbeideres fagforening, mobiliserer for å stoppe et foreslått forbud mot prostitusjon i Frankrike. Franskmenn har et litt annet forhold til sex og sexarbeidere enn mange andre land i verden – og 60 kjendiser, inkludert filmlegenden Catherine Deneuve, har publisert et opprop mot den foreslåtte loven.
Den andre tingen jeg kom over, er bloggen Kensington Blues. På jakt etter litt info om den veldig rike bydelen i Vest-London, kom jeg over denne bloggen om en gate i nordlige Philladelphia i USA. Kensington Avenue ser ut til å dele svært lite med bydelen i London. Langs denne avenyen lever mange fattige og flere av dem sliter med rusproblemer og finansierer dette med prostitusjon. Historiene til disse menneskene er ganske brutale og tankevekkende. Og de opplever ran, vold og voldtekt og de er hjelpeløse. Dersom de går til politiet, så blir de arrestert for prostitusjon, siden de er lovbrytere.
Forbudet mot sexsalg i USA skal stoppe praksisen, som det beviselig ikke gjør, og den etterlater de aller med sårbare enda mer sårbare.
Nytt ord
I dag er jeg ganske sikker på at jeg fant på et nytt, norsk ord. Helt alene.
Undermat.
Mat som er mindre verdt enn skikkelig mat. Det vil si usunn, dårlig mat.
Nye redningshelikoptre
For en god stund siden skrev jeg en post om hvilket redningshelikopter den norske forsvaret bør satse på i fremtiden. Alle de gode argumentene ble listet opp her.
Nå rapporterer VG.no at regjeringen følger mitt råd, og går i forhandlinger med AugustaWestland om innkjøpt av AW-101 Merlin helikoptre. Som jeg skrev for et litt kort år siden: Jeg tror ikke regjeringsmedlemmer leser min blogg, men jeg liker å se at mine anbefalinger blir fulgt.
Hykleriske regjeringer
Det har blitt litt oppstyr i medier verden over etter avsløringene om at amerkanske National Security Agency har avlyttet regjeringsledere i land som regner seg selv som allierte med USA.
Venner stoler på hverandre, man spionerer ikke på sine beste venner.
Observante der ute har sett at det har blitt mindre oppstyr om dette i Storbritannia enn i andre land, som for eksempel Tyskland eller Brasil. Jeg har ment at grunnen til dette er at mens britiske GCHQ har teknologi og mulighet til å drive tilsvarende overvåkning som amerikanerne, så har Brasil og Tyskland ikke ressursene til dette.
De er egentlig mest sjalu.
Selv om man skal i møte med en stats- eller utenriksminister fra et vennligsinnet land, så kan det være man skal forhandle om næring, eller kultur, eller en annen fordeling av en knapp ressurs. Og da er det kjempenyttig å vite hva motstanderen tenker.
Da blir det også litt morsomt når Foreign Policy i dag rapporterer:
After publicly shaming the United States for spying on Brazilian government and business electronic communications, Brazil admitted yesterday to spying on international diplomats, including representatives from the United States, Iran, Russia, and Iraq.
Rik eller fattig?
Den alltid fantastiske Scott Sumner går til angrep på statistikk som skal vise hvor mange fattige eller rike det finnes i USA.
I følge definisjonen på rik som brukes, er en familie rik dersom man bor på det rette stedet og både far og mor jobber på McDonalds (til minimumslønn) og jobber litt overtid.
Jeg har to problemer med statistikk som viser at forskjellene mellom fattig og rik øker.
- Jeg har ikke noe problem med at forskjellen på meg (som har en ca. normal lønn) og Kjell Inge Røkke øker, så lenge min (og de fleste andres) lønn øker. Det viktigste er ikke hvor mange Ferrarier de superrike har råd til, men at den almenne levestandarden øker.
- De såkalt fattige i Norge – det vil som regel si folk som ikke jobber av en eller annen grunn, eller folk som har lavtlønnede jobber, er ikke fattige. De er kanskje relativt fattige – i forhold til folk med jobber – men de er ikke absolutt fattige. Absolutt fattige har ikke råd til mat hver dag, relativt fattige har ikke råd til den nyeste tv’en. Det er ytterst få absolutt fattige norske statsborgere, takket være et veldig bra sosiale ordninger.
Et tredje punkt er at en alenemor som studerer på NHH, kan være relativt fattig akkurat nå, men så fort hun er ferdig utdannet, har hun gode muligheter til å gjøre store byks på rangstigen.
Baronesse Marareth Thatcher oppsummerer venstresidens syn på klassekamp ganske greit i denne videoen:
A ViewPoint of View 